Psykisk helse
19.09.2022
Musiker Daniel Kvammen tror mange såkalt moderne menn kan kjenne på noe uforløst. Det gjør i hvert fall han.
Dont you cry - kjenn ingen sorg For du er livets glade partyboi
- Jeg husker noen sa til meg en gang: «Du har en veldig snirklete hjerne». Det tror jeg er veldig sant, sier artist og låtskriver Daniel Kvammen.
- Jeg tenker gjennom alle mulige senarioer, både i jobben og det private, men med springinga har jeg én time hver dag hvor tenkinga kommer i andre rekke. Ikke at jeg slutter å tenke, men det kommer andre typer tanker, og det er så forfriskende. En sånn enorm mentalhygiene, uten at jeg kan forklare akkurat hva det er som gjør det så forfriskende.
- Du løper én time hver dag?
- Ja, nå gjør jeg det. Nå er det blitt ganske mye. Nå er det blitt mellom ti og tolv mil i uka.
Bygdeurban
Han står ved gjerdet på friidrettsbanen på Kringsjå i Oslo og likner akkurat det han er, en popartist med hullete genser og løse jeans, og en ryggtavle han vet han må rette opp når fotografen slår på kameraet.
Klokka er halv tolv, den skulle vært ti. Han skulle hatt med seg treningstøy også, men noe måtte hastefikses på albumet som kommer til høsten. En slags akustisk best of-plate Daniel Kvammen sier han endelig er blitt moden nok til å lage, for fansen har mast. Helt siden han beveget seg vekk fra visepop-preget på gjennombruddslåta «Du fortener ein som meg» fra 2015, mot mer rendyrket pop, har fansen mast om akustiske versjoner av låtene som stort sett kjennetegnes av det samme: Følsomme og finurlige tekster på geilodialekt. Om kjærlighet og forhold. Og alt det vanskelige imellom. Inntil forrige plate - da var det en god del om destruktive mannfolk også.
- Alt jeg har laget etter debuten har egentlig handlet om å komme meg vekk fra visesegmentet, sier Kvammen nå. Jeg ville være popartist, ikke visesanger som alle beskrev meg som.
- Hva var så ille med å være visesanger?
- Jeg hadde behov for å gjøre et poeng av at musikk fra Hallingdal ikke nødvendigvis trenger å være sånn stereotypisk bygd med vise og
Gå til mediet- Jeg husker noen sa til meg en gang: «Du har en veldig snirklete hjerne». Det tror jeg er veldig sant, sier artist og låtskriver Daniel Kvammen.
- Jeg tenker gjennom alle mulige senarioer, både i jobben og det private, men med springinga har jeg én time hver dag hvor tenkinga kommer i andre rekke. Ikke at jeg slutter å tenke, men det kommer andre typer tanker, og det er så forfriskende. En sånn enorm mentalhygiene, uten at jeg kan forklare akkurat hva det er som gjør det så forfriskende.
- Du løper én time hver dag?
- Ja, nå gjør jeg det. Nå er det blitt ganske mye. Nå er det blitt mellom ti og tolv mil i uka.
Bygdeurban
Han står ved gjerdet på friidrettsbanen på Kringsjå i Oslo og likner akkurat det han er, en popartist med hullete genser og løse jeans, og en ryggtavle han vet han må rette opp når fotografen slår på kameraet.
Klokka er halv tolv, den skulle vært ti. Han skulle hatt med seg treningstøy også, men noe måtte hastefikses på albumet som kommer til høsten. En slags akustisk best of-plate Daniel Kvammen sier han endelig er blitt moden nok til å lage, for fansen har mast. Helt siden han beveget seg vekk fra visepop-preget på gjennombruddslåta «Du fortener ein som meg» fra 2015, mot mer rendyrket pop, har fansen mast om akustiske versjoner av låtene som stort sett kjennetegnes av det samme: Følsomme og finurlige tekster på geilodialekt. Om kjærlighet og forhold. Og alt det vanskelige imellom. Inntil forrige plate - da var det en god del om destruktive mannfolk også.
- Alt jeg har laget etter debuten har egentlig handlet om å komme meg vekk fra visesegmentet, sier Kvammen nå. Jeg ville være popartist, ikke visesanger som alle beskrev meg som.
- Hva var så ille med å være visesanger?
- Jeg hadde behov for å gjøre et poeng av at musikk fra Hallingdal ikke nødvendigvis trenger å være sånn stereotypisk bygd med vise og
