Natur & miljø
26.10.2016
Hvis du er helt stille, kan du fortsatt høre ulvene rope. Men snart senker stillheten seg over Osdalsreviret. Ulvefamilien som lever her skal skytes i den største ulvejakta på hundre år. ➤
Prolog
Det var vi som drepte ulvene. Vi mennesker.
I flere tusen år jaktet ulvene i skogene våre, men på 1800-tallet bestemte vi oss for å drepe dem. Alle sammen. Det ble vedtatt en egen lov om «Udryddelse af Rovdyr», og staten betalte folk for å skyte dem. På tjue år ble nesten hele bestanden skutt, og de som var igjen ble jaktet ned i løpet av hundreåret som fulgte, helt til ulvene var utryddet på 1960-tallet. De hadde vært her i 10 000 år, helt siden isen trakk seg tilbake. Og så var alle sammen borte.
Men de kom tilbake. På 1970-tallet vandret ulver inn fra Finland, og sakte ble de flere. Nå er det igjen klart for en storstilt ulvejakt, den største på hundre år.
Men ingenting av dette vet Osdalsflokken noe om. De vet ikke en gang at de befinner seg utenfor ulvesonen, i et område der ingen ulveflokk har fått leve lenge i det siste. Alt de vet, er at Osdalen er som skapt for ulv, og at skogene er fulle av elg.
Kapittel 1
I dømte ulvers skoger
Rendalen, Hedmark, oktober 2016
Det ryker av Storsjøen i dag. Når det fryser på og snøen legger seg, kan du kanskje få et glimt av ulvene ute på isen. Det hender at de jakter elg der ute. Og når det skjer, går alarmen. Da kommer det folk fra fjern og nær for å se Europas toppredator. Folk har kommet hastende hit helt fra Skottland, bare med håpet om å få se ulv.
Men i dag er det frostrøyken og ikke isen som dekker Storsjøen. Og det er ingen nysgjerrige skotter langs breddene heller. Ulvene holder seg lenger oppe i landskapet. Og det er dit vi skal.
Jeg er på vei inn i Osdalsflokkens revir sammen med Naturvernforbundets leder Silje Lundberg. Som veivisere har vi sporfinner Bart Brouwers og Oddvar Olsen, som har levd med ulvene som nærmeste nabo i mange år. Vi skal finne spor etter flokken og få en smak av en type villmark som er sjelden i Norge. Her er det ulv, bjørn, jerv og gaupe. Kongeørn og fiskeørn. Og skogene er fulle av vilt.
Er Rendalen det nærmeste vi kommer et stykke norsk Yellowstone, undrer jeg når vi nærmer oss foten av Tørråsen. Terrenget heller svakt oppover, og vi kommer gjennom åpne furumoer, der trærne står i myke tepper av lyng og reinlav.
Og det går plutselig opp for meg at vi er inne i ulvenes revir. Her lever et foreldrepar med ungene sine. De fikk valper i fjor, og trolig kom et nytt valpekull til verden i mai. Sannsynligvis er det åtte ulver i flokken, men ingen vet det helt sikkert. Før sporsnøen kommer, er det bare ulvene selv som vet hvor mange de er. Og når den kommer, gjør jegerne seg klare til jakt.
Spiser ikke sau
Før sommeren bes
Gå til medietDet var vi som drepte ulvene. Vi mennesker.
I flere tusen år jaktet ulvene i skogene våre, men på 1800-tallet bestemte vi oss for å drepe dem. Alle sammen. Det ble vedtatt en egen lov om «Udryddelse af Rovdyr», og staten betalte folk for å skyte dem. På tjue år ble nesten hele bestanden skutt, og de som var igjen ble jaktet ned i løpet av hundreåret som fulgte, helt til ulvene var utryddet på 1960-tallet. De hadde vært her i 10 000 år, helt siden isen trakk seg tilbake. Og så var alle sammen borte.
Men de kom tilbake. På 1970-tallet vandret ulver inn fra Finland, og sakte ble de flere. Nå er det igjen klart for en storstilt ulvejakt, den største på hundre år.
Men ingenting av dette vet Osdalsflokken noe om. De vet ikke en gang at de befinner seg utenfor ulvesonen, i et område der ingen ulveflokk har fått leve lenge i det siste. Alt de vet, er at Osdalen er som skapt for ulv, og at skogene er fulle av elg.
Kapittel 1
I dømte ulvers skoger
Rendalen, Hedmark, oktober 2016
Det ryker av Storsjøen i dag. Når det fryser på og snøen legger seg, kan du kanskje få et glimt av ulvene ute på isen. Det hender at de jakter elg der ute. Og når det skjer, går alarmen. Da kommer det folk fra fjern og nær for å se Europas toppredator. Folk har kommet hastende hit helt fra Skottland, bare med håpet om å få se ulv.
Men i dag er det frostrøyken og ikke isen som dekker Storsjøen. Og det er ingen nysgjerrige skotter langs breddene heller. Ulvene holder seg lenger oppe i landskapet. Og det er dit vi skal.
Jeg er på vei inn i Osdalsflokkens revir sammen med Naturvernforbundets leder Silje Lundberg. Som veivisere har vi sporfinner Bart Brouwers og Oddvar Olsen, som har levd med ulvene som nærmeste nabo i mange år. Vi skal finne spor etter flokken og få en smak av en type villmark som er sjelden i Norge. Her er det ulv, bjørn, jerv og gaupe. Kongeørn og fiskeørn. Og skogene er fulle av vilt.
Er Rendalen det nærmeste vi kommer et stykke norsk Yellowstone, undrer jeg når vi nærmer oss foten av Tørråsen. Terrenget heller svakt oppover, og vi kommer gjennom åpne furumoer, der trærne står i myke tepper av lyng og reinlav.
Og det går plutselig opp for meg at vi er inne i ulvenes revir. Her lever et foreldrepar med ungene sine. De fikk valper i fjor, og trolig kom et nytt valpekull til verden i mai. Sannsynligvis er det åtte ulver i flokken, men ingen vet det helt sikkert. Før sporsnøen kommer, er det bare ulvene selv som vet hvor mange de er. Og når den kommer, gjør jegerne seg klare til jakt.
Spiser ikke sau
Før sommeren bes
