BUSKAP
28.01.2022
Nils Christian Steig fortsetter sitt tilbakeblikk på fjøs og fjøsstell på 17- og 1800-tallet.
Da det ble bygd nytt fjøs på Steig i 1770 årene, så var dette starten på en omveltning i driftsmåten som varer den dag i dag. Fjøset var bygd med møkkjeller, men det endret trolig ikke drifta i fjøset i særlig grad. I dag ville vi betraktet datidas driftsmåte som dyreplageri, men drifta var lik over alt og slik hadde det vært i århundrer.
Kua veide ca. 150 kg
1700-talls kua veide ca. 150 kg og var ca. en meter høy. Da, som nå, fikk den en kalv årlig, men det var alltid om våren. Årsaken var at det var sommerbeitet på setra som var produksjonstida for kyrne. Ei vanlig ku produsert 6-700 liter melk i året mot 8-9000 liter i dag. Hovedproduktet var smør og ost. Det var produkter som kunne lagres.
Når høsten kom ble det vurdert hvor mange dyr de hadde fôr til over vinteren. Budeia måtte da gradvis venne dyrene til et magrere fôr. Gjennom vinteren fikk kyrne akkurat nok for til at de kunne berge seg gjennom. Sultefôring har vært en vanlig betegnelse, men livfôring er nok en bedre beskrivelse. Hensikten var å holde såpass liv i dyra at de kunne bære fram en ny kalv og produsere melk gjennom sommeren. Prinsippet var både et ideal og en nødvendighet.
Fôr av hestemøkk og agner
Hovedbestanddelen i fôret besto av hestemøkk og agner fra treskinga. Dette ble blandet i bøtter, til vanlig kaldt sørpe. «Hvilket kørne æde som en Delicatesse», skriver Gerhard Schønning. I tillegg ble det gitt lauv og ris, mose, men også hakket bar fra gran og furu eller halm med litt høy omkring. Ofte kunne kyrne miste 20 prosent av
Gå til medietKua veide ca. 150 kg
1700-talls kua veide ca. 150 kg og var ca. en meter høy. Da, som nå, fikk den en kalv årlig, men det var alltid om våren. Årsaken var at det var sommerbeitet på setra som var produksjonstida for kyrne. Ei vanlig ku produsert 6-700 liter melk i året mot 8-9000 liter i dag. Hovedproduktet var smør og ost. Det var produkter som kunne lagres.
Når høsten kom ble det vurdert hvor mange dyr de hadde fôr til over vinteren. Budeia måtte da gradvis venne dyrene til et magrere fôr. Gjennom vinteren fikk kyrne akkurat nok for til at de kunne berge seg gjennom. Sultefôring har vært en vanlig betegnelse, men livfôring er nok en bedre beskrivelse. Hensikten var å holde såpass liv i dyra at de kunne bære fram en ny kalv og produsere melk gjennom sommeren. Prinsippet var både et ideal og en nødvendighet.
Fôr av hestemøkk og agner
Hovedbestanddelen i fôret besto av hestemøkk og agner fra treskinga. Dette ble blandet i bøtter, til vanlig kaldt sørpe. «Hvilket kørne æde som en Delicatesse», skriver Gerhard Schønning. I tillegg ble det gitt lauv og ris, mose, men også hakket bar fra gran og furu eller halm med litt høy omkring. Ofte kunne kyrne miste 20 prosent av
