Den reelle bruken viste, ifølge Kulturrådets egne undersøkelser av turnéstøtten i 2020, at 68 prosent av søkerne kom «tett opp mot satsene». Mange oppnår med andre ord ikke minstesatsene, for andre blir de for lave.
Rolf-Erik Nystrøm kjenner den norske live-scenen godt, ikke minst fra kunstmusikken. Som andre musikere merker han at arrangører ofte henviser til Creo-satsene når honorar for konserter skal avtales. Nystrøm ser imidlertid ikke udelt positivt på fenomenet. Det er nettopp bruk av benevnelser som Creos satser, som både denne journalist og mange andre lett henfaller til, som er Nystrøms poeng.
- Veldig mange, også erfarne offentlige arrangører, glemmer behendig at det dreier seg om anbefalte minstesatser, sier han, og påpeker at minstesatsene ikke egner seg som betaling for prosjekter som har lang prøveperiode fram til konsert.
- Det går ikke opp. Det innebærer at man får betalt for selve konserten, men ikke forberedelsene, sier han.
Satsene er ikke rause
Derfor advarer han mot at en arrangørs opplysning om at «vi bruker Creos satser» automatisk innebærer en forestilling om at betalingen er så raus og at ytterligere forhandlinger ikke er nødvendig.
Dette i motsetning til det vi kan kalle mer seriøse arrangører som for eksempel Riksscenen, som har anledning til å betale for preproduksjon hvis det dreier seg om et nytt verk.
Også Creo opererer med minstesatser for prøver.
Ifølge forbundets nettside er minstehonorar for øving (preproduksjon / ferdigstilling av prosjekt) på kroner 485 per time.
Nystrøm minner om at også disse honorarene for prøver er anbefalte, men at det å få prøvehonorar fra en arrangør eller oppdragsgiver ofte krever en hard forhandlingsrunde. I mange tilfeller ender dette med at prøver for musikk ikke dekkes, bortsett fra hos etablerte institusjoner som orkestre og regionteatre.
- Konsertarrangører og festivaler betaler for konserten basta, er den erfarne musikerens erfaring, sier Ny
