I sin historiebok om Arbeidsmandsforbundets siste 40 år hviler Kim G. Helsvig seg på tidligere historieverk om forbundet, ikke minst på Kåre Odlaugs monumentale og svært detaljerte tobindsverk som han skrev til 60-årsjubileet i 1955. To bind som ruver - ja, kanskje er noe av det beste som er skrevet om norsk fagbevegelse noensinne.
Helsvig nevner Odlaug i forbifarten, men slår raskt over til 1970-tallet hvor han henter inspirasjon og nøster opp sine temaer.
Radikalismens tiår
1970-tallet er som kjent radikalismens ti-år, noe som passet et såpass progressivt forbund, et forbund som fikk gruvearbeideren og NKP-eren Harald Øveraas som leder i 1981. Har noe annet LO-forbund i moderne tid hatt en moskvakommunist som leder?
Øveraas kommer uansett godt ut av det i boka til Helsvig. Og kanskje var dette med på å «redde» forbundet unna maoistene i AKP som hadde sin glansperiode i dette tiåret, NKP og AKP var jo som hund og katt.
Dette skriver imidlertid historikeren ingenting om, i det hele tatt er denne boka nesten renset for ml-bevegelsens gjøren og laden, både i fagbevegelsen og utenfor. Det er kanskje litt merkelig.
Da er Helsvig mer opptatt av å markere at i dette tiåret ko
