Fagpressenytt

Hun forteller at forfatteryrket var en nødløsning for henne, etter å ha prøvd seg både som student og lærer ved folkehøyskole. Hun trengte en måte å livnære seg på, og det vanlige systematiske arbeidslivet følte hun seg ikke hjemme i. Mens andre gjerne holder på en stund før de lykkes, debuterte Gro ved første forsøk med «Audiens». «Audiens» er en diktsyklus, det vil si en sammenhengende diktfortelling om paven, som også kan leses som enkeltdikt. Gro har en lekende barnslig, herlig skrivemåte, som mange kan misunne henne. Hun har skrevet i mange sjangre både for barn og voksne. Men hun ble skrivelærer før hun ble forfatter. I år har hun vært skrivelærer i 34 år.
En del år tilbake satt jeg på skrivekurs med Gro Dahle, i et nedslitt klasserom. Vi fikk utdelt druer og servelat som skulle smakes, luktes på og hjelpe oss inn i et litterært univers. Nå nitten år etter møtes vi igjen, på en bortgjemt parkeringsplass i Melsomvik i Vestfold. Klokken er kvart på åtte og januar lakker mot slutten. Hun er ikke så ulik med musefletter og fargerike klær.
Når jeg forteller henne dette, utdyper hun oppgaven med druene:
- Med drua skulle det først jobbes med sansningen, lukt, smak, overflate, hardhet, kjenne mellom fingrene, konsistens, skallet, se, granske, undersøke med blikket, høre, skrive et råmateriale med sansninger, og så koble opp mot de store ordene: kjærlighet, sorg, barndom, omsorg, slitenhet, lengsel eller forelskelse. Det var da hun selv tok i bruk sine egne skriveøvelser at det løsnet for henne som forfatter.
Hun vil med sine skrivekurs gi folk en nøkkel til språket. Hun har holdt skrivekurs for ulike grupper, blant annet psykisk utviklingshemmede. Mange av dem hadde liten mulighet til å formulere seg skriftlig, men ved hjelp av støttekontakter og ansatte fikk de skrevet ned tankene sine. Oppgaven gikk ut på å bruke noe som var viktig for dem.
En 60-år gammel kvinne, svakt fungerende, valgte ringen etter moren. Ordene kom med lange mellomrom, kanskje opptil ett minutt. Resultatet ble dette diktet:

Jeg husker huset hjemme Det hvite huset Og hagen og epletrærne Og moren min på trappen Nå er trærne hogd ned Nå er huset revet Nå er moren min død Det eneste jeg har igjen er denne ringen
På oppdrag fra "Alternativ for vold" har hun skrevet en bildebok for barn som vokser opp i voldelige familier. Jeg nevner at jeg synes bildene i boken er veldig skremmende. Hun forteller at voksne reagerer ofte sterkt på boken, men at barna ikke pleier å reagere negativt. I år er det 17 år siden boken ble utgitt, og den er oversatt til 20 språk, sist til arabisk for utgivelse i Egypt, men også i land som Rus