Arbeidsmanden
08.05.2021
Snø faller av støvlene og blir liggende på hvert av trappetrinnene hun forlater i det hun haster opp trappa. Hanna fikk lønns- og trekkoppgave på e-post mens de hadde kaffepause i dag.
Hun vil sjekke om hun også har fått det, men mobilen ligger igjen hjemme et sted. Hun setter nøkkelen i låsen. Den vil ikke vri rundt. Hun legger kroppen mot døra, bruker vekta og lirker til hun hører et klikk. Hun tråkker over terskelen og ser rett inn på kjøkkenbenken.
Kummen er fylt med tallerkener og glass. Kjelene og asjettene fra middagen i går står til tørk på stativet ved siden av vasken. Hun tar av seg støvlene utenfor, løfter dem gjennom kjøkkenet og setter dem på et håndkle som ligger på soveromsgulvet. Hun ser at det egentlig er unødvendig for Benjamin har allerede fylt kjøkkengulvet i det han sparket av seg sine støvler rett innenfor døren etter skolen.
****
Mobilen ligger ikke på på soverommet. Ikke på kjøkkenet. Hun finner den på sofaen. Plukker den opp og trykker på hjemknappen. Displayet lyser opp - «iPhonen er deaktivert». Benjamin! Hun holder sideknappen inne. Telefonen blir svart. Hun trykker igjen. Den lyser opp. Deaktivert. Svetten spretter fram på ryggen hennes. Det dunker i tinningen. Hun løsner litt på skjerfet som fortsatt henger rundt halsen og drar ned glidelåsen på jakka. Hun vet hvor mye han venter. Hvor høye forventninger han har til at det endelig skal skje nå.
Hun forsøker igjen, men uten hell. Hvis hun bare hadde hatt noe hun kunne googlet «phone 6 deaktivert» på. Hun ser på den gamle ødelagte PC-en som ligger begravet i ødelagte hodetelefoner, ladere og andre kabler i en plastboks. Hun trekker pusten og blåser ut. Så dytter hun mobilen i jakkelomma og går inn på soverommet og henter støvlene. Hun drar med seg powerbanken som ligger på kommoden og stapper i lomma sammen med mobilen før hun lukker glidelåsen på jakka igjen og knytter til skjerfet.
Ute på gata suser bussen forbi og spruter slaps. Hun drar på seg hetta, trekker hendene inn i ermene på jakka og titter sideveis mot bilene som passerer. En kvinne kjører alene, det ser ut som hun synger. En høy, lang og bred bil passerer, bak rattet sitter en mann, hun tipper han er rundt 30, og i passasjersetet en kvinne.
Hun skimter to barn i baksetet. Den neste bilen er liten, en eldre mann sitter i førersetet og en dame på omtrent samme alder ved siden av. Hun trekker enda lenger ut til venstre side av fortauet, mot bygningene og bort fra bilene. Hvis alt går etter planen, kanskje hun kan kjøre gjennom slapset om to år, tenker hun. Det føles som en ball som spretter opp og ned inne i henne når hun tenker på det. Hun stikker hånda ned i lomma og holder rundt mobilen. Hvis hun hadde hatt førerkort og tilgang på bil ville hun handlet inn for hele uka der det var tilbud, i stedet for å plukke opp det hun fant i nærbutikken hver dag. Hun ville kjørt Benjamin til kamper. Hun ville vært med og sett ham spille, i stedet for å sende melding til alle foreldrene før en bortekamp og be om skyss for Benjamin, mens hun venter hjemme og kun får hans enstavelsesreferat når han er tilbake. Hun ville tatt Benjamin med på små utflukter i helgene og når det er ferie på skolen. De kunne kjørt til stranda eller skogen. Hvis alt går som hun håper, blir det kanskje enklere å ta en ekstrajobb slik at hun har råd til både kjøretimer, førerkort og en billig bil. Men én ting av gangen og det viktigste først.
Hun tar av seg hetta og åpner døra til Telenor-butikken. En eldre mann kommer etter henne. Hun holder døra åpen og lar han gå inn foran henne. Hun tar telefonen ut av lomma og stiller seg i kø bak mannen hun har åpnet døra for og to andre kunder. Hun som står først i køen får demonstrert en iPhone 11 Pro Max: «Helt sinnssykt kamera, b
Les opprinnelig artikkelKummen er fylt med tallerkener og glass. Kjelene og asjettene fra middagen i går står til tørk på stativet ved siden av vasken. Hun tar av seg støvlene utenfor, løfter dem gjennom kjøkkenet og setter dem på et håndkle som ligger på soveromsgulvet. Hun ser at det egentlig er unødvendig for Benjamin har allerede fylt kjøkkengulvet i det han sparket av seg sine støvler rett innenfor døren etter skolen.
****
Mobilen ligger ikke på på soverommet. Ikke på kjøkkenet. Hun finner den på sofaen. Plukker den opp og trykker på hjemknappen. Displayet lyser opp - «iPhonen er deaktivert». Benjamin! Hun holder sideknappen inne. Telefonen blir svart. Hun trykker igjen. Den lyser opp. Deaktivert. Svetten spretter fram på ryggen hennes. Det dunker i tinningen. Hun løsner litt på skjerfet som fortsatt henger rundt halsen og drar ned glidelåsen på jakka. Hun vet hvor mye han venter. Hvor høye forventninger han har til at det endelig skal skje nå.
Hun forsøker igjen, men uten hell. Hvis hun bare hadde hatt noe hun kunne googlet «phone 6 deaktivert» på. Hun ser på den gamle ødelagte PC-en som ligger begravet i ødelagte hodetelefoner, ladere og andre kabler i en plastboks. Hun trekker pusten og blåser ut. Så dytter hun mobilen i jakkelomma og går inn på soverommet og henter støvlene. Hun drar med seg powerbanken som ligger på kommoden og stapper i lomma sammen med mobilen før hun lukker glidelåsen på jakka igjen og knytter til skjerfet.
Ute på gata suser bussen forbi og spruter slaps. Hun drar på seg hetta, trekker hendene inn i ermene på jakka og titter sideveis mot bilene som passerer. En kvinne kjører alene, det ser ut som hun synger. En høy, lang og bred bil passerer, bak rattet sitter en mann, hun tipper han er rundt 30, og i passasjersetet en kvinne.
Hun skimter to barn i baksetet. Den neste bilen er liten, en eldre mann sitter i førersetet og en dame på omtrent samme alder ved siden av. Hun trekker enda lenger ut til venstre side av fortauet, mot bygningene og bort fra bilene. Hvis alt går etter planen, kanskje hun kan kjøre gjennom slapset om to år, tenker hun. Det føles som en ball som spretter opp og ned inne i henne når hun tenker på det. Hun stikker hånda ned i lomma og holder rundt mobilen. Hvis hun hadde hatt førerkort og tilgang på bil ville hun handlet inn for hele uka der det var tilbud, i stedet for å plukke opp det hun fant i nærbutikken hver dag. Hun ville kjørt Benjamin til kamper. Hun ville vært med og sett ham spille, i stedet for å sende melding til alle foreldrene før en bortekamp og be om skyss for Benjamin, mens hun venter hjemme og kun får hans enstavelsesreferat når han er tilbake. Hun ville tatt Benjamin med på små utflukter i helgene og når det er ferie på skolen. De kunne kjørt til stranda eller skogen. Hvis alt går som hun håper, blir det kanskje enklere å ta en ekstrajobb slik at hun har råd til både kjøretimer, førerkort og en billig bil. Men én ting av gangen og det viktigste først.
Hun tar av seg hetta og åpner døra til Telenor-butikken. En eldre mann kommer etter henne. Hun holder døra åpen og lar han gå inn foran henne. Hun tar telefonen ut av lomma og stiller seg i kø bak mannen hun har åpnet døra for og to andre kunder. Hun som står først i køen får demonstrert en iPhone 11 Pro Max: «Helt sinnssykt kamera, b
