Fagpressenytt

Den fem minutter lange spaserturen fra Snarøya-bussen og ned til Sjøflyhavna Kro går mellom et koronamørklagt hotell og et like stille konferansesenter. Like ved ligger et oljeselskap som skal ofres for at klimaet skal reddes. Humøret faller over all denne samfunnsøkonomiske tristesse, men listen over spørsmål til en av landets mest frittalende økonomer, vokser til gjengjeld.
Etter en liten sving til venstre, viser Indre Oslofjord seg fra sitt aller lekreste der den ligger i februar-sol og minusgrader, paddeflat som selve rentebanen.
Men ingen Andreassen å se. En kort telefon avslører at han ble sittende oppslukt av den amerikanske sentralbanksjefens tale til Kongressen.
Noen små minutter senere runder Eikaøkonomen hjørnet oppe ved Equinor på to hjul og spretter ut av bilen i hjemmekoselig koronabukse og kofte. Hans karakteristiske lyse krøllhår strutter til alle kanter. Det hele ser så lite finans ut, at det umiddelbart blir en ekstrarunde til bilen hans slik at han kan kle seg, slik bransjen krever, før vi endelig kan starte intervju med fotografering på sushirestauranten i Fornebu senter.
Derfra går samtalen unna om finansbransjens fremtid, oppvekst i Washington, korona, spareråd og forventninger til kommende lønnsoppgjør. Blant annet.
- Det går stort sett bra. Det er den av mange setninger som sitter igjen etter intervjuet. For Jan Ludvig Andreassen er ikke fullt så pessimistisk som han ofte blir beskyldt for å være.

DEN SISTE LOTTOGEVINSTEN
Man skulle kanskje tro at en mann som har opplevd at tre arbeidsgivere går over ende, skulle bli merket med et litt gråere syn på fremtiden. Men ikke engang når spørsmålet om hvordan i all verden vi skal greie å erstatte de eventyrlige fossilinntektene når økonomien skal grønnvaskes, får Andreassen til å miste humøret.
- Nå har vi hatt flaks med fisken, vannkraften og oljen. Hva nå? Vind, liksom? Eller trenger vi skikkelig flaks igjen for å vedlikeholde velferdsstaten?
- Jeg sier bare takk og pris. Vi har verdens rikeste samfunn, og våre barn har ikke godt av flere lottogevinster. Vi har nok penger til at alle kan ha det greit. Skal de ha det bedre, må de tjene det selv, sier han.
Han gleder seg over rekken av ny-noteringer på børsen, men syns ikke at alt ved det norske oljeeventyret har vært like positivt.
- Men hva hjelper det hvis en av bærebjelkene i omstillingen, er en digitaliseringsbransje som setter alt inn på å automatisere oss alle ut av døren? Ikke minst bransjen du selv jobber i?
Han har selv vært med på arbeidet med å autorisere bankenes robot-rådgivere.
- Kanskje det er mange på markedsføringssiden som tror at alle rådgivere av kjøtt og blod er på vei ut, men i realiteten vil det være behov for menneskelige rådgivere også i fremtiden, sier han, og viser for eksempel til ekteparet som kommer til banken for å snakke om økonomi.
- Noen vet ikke hva den andre tjener, eller hva han har brukt kredittkortet til. Det de trenger er nærmest en økonomisk, samlivsterapeutisk samtale, som krever en rådgiver som også forstår seg på menneskelige relasjoner. Dessuten kan rådgivningen handle om alt fra fordeling av arv til soppforsikring på huset. Jeg tror våre banker og alle slags rådgivere bare kommer til å få mer å gjøre.
Reguleringene bør ikke blir lettere. For sjeføkonom Andreassen mener de strenge reguleringene av finansbransjen er selve forretningsidéen. De skaper kanskje mer jobb og tidvis mye irritasjon, men det viktigste er at kontroll,