Arbeidsmanden
15.10.2020
To ganger trodde Ronald Jacobsen han skulle dø i gruva på Svalbard. Likevel kjenner han suget etter Svea.
Ronald Jacobsens steinknuserkropp er nesten to meter lang, skjegget når ham til brystet. På jobb for Brønnøy Kalk borer han seg gjennom kalkstein, i Svea-gruva på Svalbard kuttet han seg gjennom kull og på fritida tar han gjerne med seg bikkja Loke og går på jakt.
Røsten hans bærer godt når han tar ordet som hovedtillitsvalgt i Brønnøy Kalk, som den gjorde den gangen han hadde samme rolle for kollegene i Store Norske på Svalbard. Men nå, når vi treffer ham på telefonen hjemme på Sømna i Brønnøysund, er stemmen overraskende spak, nærmest sprukken.
Han har fortalt om tida som bergverksarbeider i Svea, om de gylne årene hvor han og mannskapet kunne ta ut så mye som 35.000 tonn kull om dagen, men også måtte operere som røykdykkere etter en massiv brann. Han har fortalt om da han trodde det var slutt for godt, to ganger, og da han ble kastet som hovedtillitsvalgt av kollegene.
Men det er først når han snakker om opprydningen i Svea, at myndighetene har bestemt at alt skal bort, at stemmen blir tjukk av følelser.
- Det er galskap. Det er galskap. Det er helt vanvittig! På Svalbard er det skapt industrihistorie så det synger etter, og så fjerner de alle spor. De raserer alt, og de bruker 1,9 milliarder kroner på det! Har det ikke noen verdi lenger, alt det vi holdt på med der oppe?
Ronald Jacobsen er rett og slett lei seg.
- Nei, det der... Det der er helt gærenskap.
- Ligger ikke i skyttergravene
Han ble nylig 50 år og kjører borerigg for Brønnøy Kalk, hvor han også er hovedtillitsvalgt for de rundt femti ansatte. Kalksteinen fra dagbruddet i Brønnøysund leveres til Hustad Marmor i Molde, som for tiden etterspør mindre råstoff på grunn av koronapandemien.
Det førte til at ledelsen i mai måtte permittere samtlige ansatte, før de snudde seg rundt og plasserte alle i arbeid på en vei som skal bygges fra knuseranlegget til utskipning. En smart løsning, synes Ronald Jacobsen, som liker å tenke sammen med ledelsen, ikke i opposisjon.
- I dag ligger vi ikke i skyttergravene som før, og skal ikke på død og liv sette ned foten og gå i streik. Jeg tror mer på samarbeid og dialog, hvor både ledelse og ansatte skal bli bedre.
Han vet det høres ut som floskler sagt på et jobbintervju, og det var og
Les opprinnelig artikkelRøsten hans bærer godt når han tar ordet som hovedtillitsvalgt i Brønnøy Kalk, som den gjorde den gangen han hadde samme rolle for kollegene i Store Norske på Svalbard. Men nå, når vi treffer ham på telefonen hjemme på Sømna i Brønnøysund, er stemmen overraskende spak, nærmest sprukken.
Han har fortalt om tida som bergverksarbeider i Svea, om de gylne årene hvor han og mannskapet kunne ta ut så mye som 35.000 tonn kull om dagen, men også måtte operere som røykdykkere etter en massiv brann. Han har fortalt om da han trodde det var slutt for godt, to ganger, og da han ble kastet som hovedtillitsvalgt av kollegene.
Men det er først når han snakker om opprydningen i Svea, at myndighetene har bestemt at alt skal bort, at stemmen blir tjukk av følelser.
- Det er galskap. Det er galskap. Det er helt vanvittig! På Svalbard er det skapt industrihistorie så det synger etter, og så fjerner de alle spor. De raserer alt, og de bruker 1,9 milliarder kroner på det! Har det ikke noen verdi lenger, alt det vi holdt på med der oppe?
Ronald Jacobsen er rett og slett lei seg.
- Nei, det der... Det der er helt gærenskap.
- Ligger ikke i skyttergravene
Han ble nylig 50 år og kjører borerigg for Brønnøy Kalk, hvor han også er hovedtillitsvalgt for de rundt femti ansatte. Kalksteinen fra dagbruddet i Brønnøysund leveres til Hustad Marmor i Molde, som for tiden etterspør mindre råstoff på grunn av koronapandemien.
Det førte til at ledelsen i mai måtte permittere samtlige ansatte, før de snudde seg rundt og plasserte alle i arbeid på en vei som skal bygges fra knuseranlegget til utskipning. En smart løsning, synes Ronald Jacobsen, som liker å tenke sammen med ledelsen, ikke i opposisjon.
- I dag ligger vi ikke i skyttergravene som før, og skal ikke på død og liv sette ned foten og gå i streik. Jeg tror mer på samarbeid og dialog, hvor både ledelse og ansatte skal bli bedre.
Han vet det høres ut som floskler sagt på et jobbintervju, og det var og
