Fagpressenytt

Helt siden Arbeidsmandsforbundets stiftelse i 1885 har brakker vært midlertidige hjem for mange av arbeiderne som jobbet i anlegg. En av dem som selv har fulgt utviklingen av brakkestandarden fra begynnelsen av 1950-tallet, er Anders Bjarne Rodal fra Rindal i Nord-Møre. Det er 70 år siden han begynte brakkelivet.På anlegg fra 15-årsalderenSom 15-åring ble han brakkegutt i Norges vassdrag og energivesen (NVE) på Aura-anleggene, hvor faren hans hadde fast jobb. En brakkegutt var en som var engasjert av brakkelaget til å ta enklere oppgaver.- Det var ingen vanlig vei inn til brakkene. For å frakte inn proviant fra bygda brukte man taubane, sier Rodal, som hadde ansvar for å få inn provianten til kokkelaget som ordnet med mat til mannskapet.Det kunne sove opptil sju mann i samme rom. Om vinteren var ofte vinduet igjen slik at ingen skulle fryse. Selv om ikke alle røykte var det heller ikke uvanlig at det ble røykt innendørs.- Men jeg vil gjerne få si at kameratskapet var godt og folk var overbærende med hverandre, sier Anders.Midlertidige hjemDet som oftest ble snakket om mellom anleggsarbeiderne var brakkeforholdene. Hardt arbeid krever kvalitetshvile og brakkene var midlertidige hjem for anleggsarbeiderne. Rodal skjønner