Bok og bibliotek
07.02.2020
Han kom inn i bibliotekarutdanningen fra sidelinjen i 1978, og ble Norges første bibliotekprofessor. Etter mer enn 40 år takker Ragnar Audunson for seg og blir pensjonist.
- Hvordan havnet du i sin tid på Statens bibliotekskole?
- Det var på en måte tilfeldig. Jeg var vitenskapelig assistent på et prosjekt på Institutt for samfunnsforskning hvor jeg var i gang med hovedfag i statsvitenskap. Da prosjektet gikk tomt for penger, begynte jeg å jobbe i Husbanken. Men jeg hadde lyst til å komme over igjen i en akademisk sammenheng, og i begynnelsen av 1978 ble det lyst ut en stilling ved Statens bibliotekskole. Jeg konkurrerte da med søkere som hadde lang bibliotekpraksis, men ikke hovedfag. Kravene til lærere var at de hadde hovedfag pluss utdanning ved bibliotekhøgskolen. Jeg fikk jobben på den betingelsen at jeg gjorde ferdig hovedfagsoppgaven. I tillegg tok jeg eksamen i kjernefagene innenfor referansekunnskap, kunnskapsorganisering parallelt med at jeg underviste de studentene jeg tok disse fagene sammen med, i organisasjon og ledelse, sier Audunson.
- Husker du noen av de første inntrykkene?
- Jeg må nok si at jeg opplevde noen av fagene i kunnskapsorganisering som litt pussige. De var veldig detaljorienterte i forhold til den akademiske ballasten og det utenfra-blikket jeg hadde med meg. Jeg husker for eksempel eksamen i livsvitenskapene hvor et spørsmål var: «Hva står i femte bind av Norges dyr?» Mye av innholdet i katalogiseringsfaget var ekstremt detaljorientert. Men samtidig var det en endring på gang. Øivind Frisvold, som underviste i offentlige publikasjoner, noe han fortsatte med helt til han gikk av i 2019, var i ferd med å utvikle faget og gi det rom for resonnering og ikke bare pugging, sier Audunson og gjør et sprang framover i tid:
- Da vi ved utdanningen i 2005 skulle gå over fra ISBD til APA som standard for referanser og kildeføring i studentarbeider som bachelor- og masteroppgaver, utløste det en heftig diskusjon. APA-standardene, som man gjerne kan se på som en praktisk ordning, fikk altså sinnene i kok i bibliotekarutdanningen. Det som for de fleste er et rent praktisk hensiktsmessighetsspørsmål var for noen tungt meningsbærende. Det var en gjenklang av de inntrykkene som møtte meg den gang på slutten av 70-tallet.
- Du er kjent for å ha mange meninger. Er du en objektiv forsker, eller er du også en ideolog?
- Både på 70- og 80-tallet var jeg politisk aktiv som en del av miljøet rundt Norges kommunistparti, og, ja, jeg har nok et snev av en ideolog i meg. Noe av det som har vært tilf
Gå til mediet- Det var på en måte tilfeldig. Jeg var vitenskapelig assistent på et prosjekt på Institutt for samfunnsforskning hvor jeg var i gang med hovedfag i statsvitenskap. Da prosjektet gikk tomt for penger, begynte jeg å jobbe i Husbanken. Men jeg hadde lyst til å komme over igjen i en akademisk sammenheng, og i begynnelsen av 1978 ble det lyst ut en stilling ved Statens bibliotekskole. Jeg konkurrerte da med søkere som hadde lang bibliotekpraksis, men ikke hovedfag. Kravene til lærere var at de hadde hovedfag pluss utdanning ved bibliotekhøgskolen. Jeg fikk jobben på den betingelsen at jeg gjorde ferdig hovedfagsoppgaven. I tillegg tok jeg eksamen i kjernefagene innenfor referansekunnskap, kunnskapsorganisering parallelt med at jeg underviste de studentene jeg tok disse fagene sammen med, i organisasjon og ledelse, sier Audunson.
- Husker du noen av de første inntrykkene?
- Jeg må nok si at jeg opplevde noen av fagene i kunnskapsorganisering som litt pussige. De var veldig detaljorienterte i forhold til den akademiske ballasten og det utenfra-blikket jeg hadde med meg. Jeg husker for eksempel eksamen i livsvitenskapene hvor et spørsmål var: «Hva står i femte bind av Norges dyr?» Mye av innholdet i katalogiseringsfaget var ekstremt detaljorientert. Men samtidig var det en endring på gang. Øivind Frisvold, som underviste i offentlige publikasjoner, noe han fortsatte med helt til han gikk av i 2019, var i ferd med å utvikle faget og gi det rom for resonnering og ikke bare pugging, sier Audunson og gjør et sprang framover i tid:
- Da vi ved utdanningen i 2005 skulle gå over fra ISBD til APA som standard for referanser og kildeføring i studentarbeider som bachelor- og masteroppgaver, utløste det en heftig diskusjon. APA-standardene, som man gjerne kan se på som en praktisk ordning, fikk altså sinnene i kok i bibliotekarutdanningen. Det som for de fleste er et rent praktisk hensiktsmessighetsspørsmål var for noen tungt meningsbærende. Det var en gjenklang av de inntrykkene som møtte meg den gang på slutten av 70-tallet.
- Du er kjent for å ha mange meninger. Er du en objektiv forsker, eller er du også en ideolog?
- Både på 70- og 80-tallet var jeg politisk aktiv som en del av miljøet rundt Norges kommunistparti, og, ja, jeg har nok et snev av en ideolog i meg. Noe av det som har vært tilf
