Tilknytnings- og selvdanningsprosesser skjer i samspill og er sentrale i barns utvikling. Plasserte barns rett til kontinuitet i utviklingsfremmende kontakt med viktige omsorgspersoner, løftes derfor fram som et viktig anliggende for dagens barnevern (NOU 2012:5). I denne artikkelen utforsker vi relasjonen mellom plasserte barn og besteforeldrene, og legger spesiell vekt på hvilken rolle besteforeldre har i slike utvik-lingsprosesser.
Muligheten som ligger i relasjonen mellom barn og besteforeldrene, er godt dokumentert (Kornhaber, 1996). Flere har funnet at plasseringer hos besteforeldre ivaretar barns behov for stabilitet og emosjonell tilknytning (Backe-Hansen et al. 2010; Downie et al. 2010; Egelund et al. 2010; Knudsen og Egelund, 2011; Holtan, 2002; Thørnblad, 2009; Thørnblad og Holtan, 2011). Litteraturgjennomganger gjort i forbindelse med denne studien, viser at det foreligger lite forskning på relasjonen mellom barn som er plassert i ordinære tiltak (fosterhjem eller institusjoner) og besteforeldrene. Hensikten med arbeidet er å undersøke hvilken betydning besteforeldre har som tilknytningspersoner for disse barna og hvordan de opplever at barnevernet legger til rette for relasjonen mellom dem. Aktuelle forskningsspørsmål blir følgelig:
Hvordan opplever plasserte barn forholdet til besteforeldrene?
Hvor tilgjengelige opplever disse barna at besteforeldrene er?
Fem barn er intervjuet. Vi har anvendt tilknytningsteori og forskning på forholdet mellom besteforeldre og barn som innfallsvinkel til å belyse tematikken. Deretter redegjør vi for metodisk framgangsmåte og resultat, før vi drøfter temaene som utkrystalliserte seg i barnas fortellinger. Vi belyser også hvilke implikasjoner våre funn kan ha for praksis.
Besteforeldre som tilknytningspersoner
Barns tilknytning og voksnes omsorg er gjensidig forsterkende atferdsmønstre som har til hensikt å sikre barns overlevelse, trygghet og læring (Bowlby, 1988). Erfaringer med omsorgspersoner som tilgjengelige og en trygg base å vende tilbake til når farer truer, har avgjørende betydning for kognitiv, sosial og psykisk utvikling. Mønstre av tidlige forventninger og erfaringer med seg selv i slike samspill danner indre arbeidsmodeller og fungerer som prototype for andre relasjoner seinere i livet. Arbeidsmodellene har innvirkning på hvor dypt sosiale og relasjonelle erfaringer kan prosesseres (Söderström, 2008).
Som både Bowly (1988) og Stern (1985) er inne på, formes barns oppfatning av seg selv i samspill. Tilgang på emosjonelt tilgjengelige og anerkjennende voksne har betydning for utvikling av et positivt selvbilde. Anerkjennelse dreier seg her om å se og verdsette det den andre er, og hva han eller hun opplever i sitt innerste (Schibbye, 2009). Med referanse til Honneths teori om anerkjennelse, skriver Egelund et al. (2010:104) at anerkjennelsen som formidles av personer som føler seg moralsk og emosjonelt forpliktet i forhold til barnet, gir det en følelse av tilhørighet. Den emosjonelle anerkjennelsen som skjer i privatsfæren utgjør selve kjernen i identitetsutviklingen.
Barn har et hierarki av tilknytningspersoner, og besteforeldre er ofte sentralt plassert. Mueller og Elder (2003:404) skriver at besteforeldre og barnebarn «play important social roles in each others' lives that often extend well beyond frequency of contact and a relationship closeness». Styrken på og betydningen av relasjonen blir bare overgått av forholdet mellom foreldre og barn (Kornhaber, 1996; Woodward, 1997). Kontakten er stabil og langvarig, og den er utbytterik for begge parter (Anderson et al. 2005; Antonucci et al, 2007). Besteforeldre får gjerne en spesiell posisjon i perioder som oppleves ustabile (Douglas og Ferguson, 2003). Kontakten med besteforeldre på morssiden intensiveres når familier oppløses (Christoffersen, 1988). Støtten besteforeldre gir, reduserer langt på vei omkostningene ved vanskelige livssituasjoner (Antonucci et al.; 2007).
Besteforeldre som primære omsorgspersoner
Det er gjort gode erfaringer med slektsplasseringer både nasjonalt og internasjonalt. I 2004 ble det tatt inn i retningslinjene for norske fosterhjem at barnevernet alltid skal vurdere om noen i barnets slekt eller nære nettverk kan være fosterforeldre (Rundskriv nr. Q-19/2004 og Forskrift 2003-12-18 nr. 1659: Forskrift om fosterhjem). De fleste plasseringer skjer i mors familie, først og fremst hos besteforeldrene og især hos enslige mormødre (Backe-Hansen, Egelund og Havik, 2010; Holtan, 2002). Dette er ofte besteforeldre som har vært involvert i omsorgen over tid og som har representert forutsigbarhet for barn som har bodd hos psykisk syke og sosialt ustabile foreldre (Holtan, 2002). Plasseringene endrer således ikke innholdet i relasjonen mellom dem. Barn som er plassert hos besteforeldrene har hyppigere kontakt med foreldrene enn barn som er plassert i ordinære tiltak, og de føler seg bedre integrert i slekten og nærmiljøet. I tillegg oppleves det mindre stigmatiserende å plasseres hos besteforeldre (Egelund et. al. 2010; Holtan, 2002; Thørnblad og Holtan, 2011). Barn som vokser opp i stabile slektsbaserte fosterhjem, vet hvem de er og hvor de hørte til (Egelund et al. 2010). De har en klar forankring til besteforeldrene som betydningsfulle voksne.
Noen barn finner seg ikke til rette hos besteforeldrene (Backe-Hansen et al. 2010; Downie et al. 2010; Egelund et al. 2010; Holtan, 2002). Ulike forventninger og konflikter mellom besteforeldre og biologiske foreldre har innvirkning på om de finner seg til rette eller ikke. Andelen ikke planlagte flyttinger er like stor i slektsbaserte og ordinære fosterhjem, mens andelen planlagte flyttinger er større i de ordinære (Farmer (2009), referert i Backe-Hansen et al. 2010). Dette tilskrives at barnevernet følger tettere opp og har klarere planer for ivaretakelse av barnet hvis plasseringen ikke fungerer i ordinære tiltak. I slektsbaserte fosterhjem varer uhensiktsmessige plasseringer lenger fordi særlig besteforeldre føler stor lojalitet til barnebarna og ikke ser alternative løsninger. Slektsbaserte fosterhjem er underlagt det samme reglementet som ordinære fosterhjem og har krav på samme oppfølging (NOU 2012:5). Fosterforeldre fra slekten får imidlertid mindre støtte, veiledning og mulighet for utdanning enn vanlige fosterforeldre (Backe-Hansen et al. 2010; Downie et al. 2010; Knudsen og Egelund, 2011). De etterspør heller ikke slik hjelp, fordi særlig besteforeldre er redde for å miste omsorgen for barna (Holtan, 2002).
Besteforeldre og barn som er plassert i ordinære tiltak
Det er fortsatt mest vanlig med plasseringer i ordinære fosterhjem og institusjoner (tall fra SSB for 2010, gjengitt i NOU 2012:5). Bare foreldre kan kreve samvær. Fylkesnemnda innvilger også samvær med andre med hjemmel i barnevernsloven § 4-19 (3. ledd), da fortrinnsvis med noen barna har et nært forhold til. Besteforeldre har ingen særlige rettigheter. Samværs-krav fra både slekt og nettverk skal underordnes det som er best for barnet ut fra en helhetlig vurdering. Fosterforeldre og institusjon har i samarbeid med barnevernet ansvar for den praktiske gjennomføringen av samværet.
Plasserte barn føler seg knyttet til både besteforeldre og søsken, og savner kontakten med dem (Backe-Hansen et al. 2010). Mange bruker mye energi på å tenke på hvordan andre familiemedlemmer har det. Barn i fosterhjem ser foreldrene sine sjeldnere enn barn som bor på institusjoner. Grunnen er at det ofte oppstår konflikter mellom fosterhjem og foreldre. Både barn i fosterhjem og på institusjon mister oftere kontakt med far og hans familie (Egelund et al. 2004). Nest etter mor er mormor den personen plasserte barn har mest kontakt med.
I dette prosjektet etterspør vi barns opplevelse, både av forholdet til besteforeldrene og av besteforeldrenes tilgjengelighet. Vi har ikke grunnlag for å trekke slutninger verken om besteforeldres omsorgsevne eller barnevernets holdninger til kontakt med besteforeldre. Forskning på slektsplasseringer viser imidlertid at mange saksbehandlere i barnevernet er skeptiske til besteforeldre som fosterforeldre og at de tviler på om foreldre som ikke har kunnet sikre egne barns positive utvikling, er kompetente til å ta ansvar for barnebarn (Andenæs, 2002; Backe-Hansen et al. 2010; Egelund et al. 2010, Knudsen og Egelund, 2011; Mehlbye, 2005). Om denne skepsisen avspeiler seg i måten barnevernet regulerer besteforeldrenes tilgjengelighet på når barn er plassert i ordinære tiltak, kan her bare besvares indirekte. Vår oppmerksomhet er først og fremst rettet mot barnas opplevelse av forholdet til besteforeldrene og muligheten besteforeldrene har til å være tilgjengelige som tilknytningspersoner.
Metode
Denne studien har en kvalitativ forskningsdesign med livsfortelling som metodisk tilnærming. Innenfor denne vitenskapelige tradisjonen utgjør menneskers hverdagsliv det empiriske grunnlaget. Her blir fortellinger sett som en måte å strukturere erfaringer på og individuelle fortellinger som innfallsvinkel til økt innsikt i mer allmenne problemstillinger
