Påfallende få beboere hadde synlig karies eller røtter fra nedkarierte tenner. Det ser således ut til at tennene i denne gruppen er rimelig godt ivaretatt. De fleste med tenner hadde mange og karakteristisk restaureringer slik at tannforholdene i svært mange tilfeller vil kunne bidra til en eventuell identifisering. De fleste beboere 321 (88 %) brukte kun tannbørste til renhold av tennene. Man kunne derfor anbefale mer interdentalt renhold med tannstikker eller annet i tillegg til fluorprofylakse. Hele 315 beboere (86 %) ønsket ikke mer hjelp til tannpuss, og det syntes som om personalet var rimelig flinke til å hjelpe beboerne der det var nødvendig. Det var noe misforhold mellom angivelsen til beboerne og personalet med hensyn til hvor ofte de hadde tilsyn av tannlege/tannpleier, og om det nå var lenge siden siste gang. I alt 162 (44 %) av beboerne mente imidlertid at det var 1 år eller mindre siden siste undersøkelse. Den offentlige tannhelsetjenesten har potensiale for å forbedre sine innkallingsrutiner og bør i tillegg tilby protesemerking.
Hovedbudskap
Svært mange eldre på syke- og aldershjem i Oslo beholder sine tenner opp i høy alder.
Muligheten for identifisering bedømmes til å være god for de fleste. Det er imidlertid forbedringspotensiale.
Proteser burde vært merket.
Renhold og hjelp til renhold av tennene synes å være bra.
Det burde vært bedre interdentalt renhold og bruk av fluorholdige skyllemidler.
Regulariteten av kontroller/-behandlinger av tannpleier eller tannlege kunne for enkelte beboere vært bedre.
Det nitide identifiseringsarbeidet som utføres for eventuelt å kunne fastslå en avdøds identitet etter en ulykke er krevende. Spesielt kan identifisering av eldre by på vansker, og ulykker og brann på alders- og sykehjem forekommer. Mange beboere på alders- og sykehjem er stadig tannløse og har proteser. Merking av tannproteser er et verdifullt tiltak og kan i spesielle tilfeller være avgjørende for om en protesebærer kan identifiseres Tiltaket er anbefalt av FDI () og i mange stater i USA er tiltaket påbudt ved lov.
Fig. 1 Aldersoversikt over undersøkte beboere på alders- og sykehjem i Oslo (n=366)
En odontologisk identifikasjon er et resultat av sammenlikninger av tannforhold hos en død person med tannopplysninger fra journal og røntgenbilder for en saknet person. Her spiller derfor også den tannjournalen som vedkommende tannlege/tannpleier har ført, en avgjørende rolle.
Identifisering etter ulykker er en samfunnssak, og den norske stat har vist at den i disse tilfeller tar ansvaret alvorlig ved å oppnevne en egen identifiseringsgruppe knyttet til Kripos. Respekten for det enkelte individ må ikke opphøre når døden inntrer. De odontologiske læresteder og spesielt Det odontologiske fakultetet i Oslo har ansvar for å hjelpe politiet i identifiseringssaker.
Beboere på alders- og sykehjem har kanskje oftere enn andre grupper i samfunnet varierende tannhelse. Mange er også i større grad enn de ikke-institusjonaliserte eldre, plaget av aldersrelatert dementia, noe som i tillegg til andre sykdommer virker negativt på deres orale helse .
Registrering av beboernes tannstatus og tannbehandling kan være vanskelig å gjennomføre blant annet pga. manglende evne til samarbeid. Dette kan ofte skyldes mental svekkelse. Den enkeltes behandlingsbehov er derfor ikke alltid dekket En følge av dette er at kunnskapen om en del eldres tannstatus noen ganger kan være dårlig. Dette kan også vanskeliggjøre en eventuell identifisering på odontologisk grunnlag dersom det skulle bli behov for det.
Evnen til egenomsorg er ofte redusert, og dette kan stille store krav til behandlende tannleges/tannpleiers samarbeid med lege, pleiepersonell og institusjonsledelse. I noen tilfeller er det også dårlig kommunikasjon pga. for eksempel svekket hørsel eller annen kognitiv svekkelse Det kan derfor være vanskelig å oppnå en fullstendig og tilfredsstillende behandling.
Hensikten med vår undersøkelse var å foreta en registrering av tannforholdene hos beboere på alders- og sykehjem i Oslo for å studere deres tannhelse, og å se i hvilken grad tannforholdene kunne bidra til en eventuell identifikasjon. Hensikten var dessuten å finne ut i hvilken grad de var selvhjulpne med hensyn til tannhygiene, hvilke hjelpemidler de brukte og i hvilket omfang de ønsket mer hjelp til stell av sine tenner.
Materiale og metoder
Det ble på forhånd sendt et orienteringsskriv til hver enkelt institusjon i Oslo, der vi informerte om hensikten med undersøkelsen, og samtidig en forespørsel om vi fikk tillatelse til å utføre denne. Her mottok vi positive svar fra samtlige 22 kontaktede institusjoner. Deretter tok tannlege KH selv direkte kontakt med disse sykehjemmene. Han forklarte der om vårt prosjekt til samtlige bestyrere på sykehjemmene etter avtale. Han ble alltid mottatt meget vennlig, og fikk en reell følelse av at personalet hadde en god forståelse av viktigheten av vårt prosjekt. Videre ble den enkelte beboer på forhånd informert om undersøkelsen, og spurt om vedkommende ville delta i denne. Hver enkelt beboer undertegnet et samtykkeskjema. Ingen form for undersøkelse ble utført mot den enkeltes vilje.
Det ble utarbeidet et eget spørreskjema som hadde en rekke spørsmål med standardiserte svarmuligheter angående beboernes tannforhold. Av 366 undersøkte beboere var 362 i stand til å gi svar på våre spørsmål. Kun 4 beboere klarte ikke å besvare spørsmålene. Disse kunne likevel i sin helhet tas med i den del av undersøkelsen som gikk på registrering av de rent tannhelsemessige forhold. Det ble for dette formål laget et undersøkelsesskjema over tannstatus som ble ordnet kvadrantmessig.
Det ble i skjemaet notert hvilke tenner som manglet og hvilke tenner som hadde krone, eller hvilke flater som var fylt eller hadde kariesangrep. Tenner som ikke hadde noen restaureringer eller kariesangrep ble regnet som sunne tenner. Dessuten ble ubehandlede tenner med primærkaries registrert. I tillegg ble gjenstående røtter notert. Protesebruk og eventuell protesemerking ble
