Bok og bibliotek
05.09.2019
Gåten i livet er kanskje at det er så vanlig. Men kan man skrive om det vanlige livet? Ja, mener Hans Petter Blad, som har skrevet en triologi om en person som tror at en biograf vil skrive om ham selv om 150 år.
Hvem er forfattere? Hvordan ble han den han er - hvem har påvirket ham mest? Og hvor skriver forfatteren rent fysisk, hvilke steder inspirerer ham?
Det har Hans Petter Blad skrevet en romantrilogi om. Den første boken, som heter «Å leve biografisk», forteller om Lukas Hørslev, som er forfatter og lykkelig gift med halvt colombianske, halvt belgiske Sofia Olivares, og har to døtre. I den andre romanen, «Kart over ømhetens rike», bedrar Lukas sin kone Sofia med læreren Ingrid Lieseth Aasen, og vi hører også mer om barndommen hans, særlig moren som han sto svært nær, samt om hans første kjæreste, Alva Berg. I den tredje boken, «Paris-kontorene», som minner mer om en springende reiseskildring, tenker Lukas tilbake på Paris, der han hadde sine «kontorer», det vil si cafeer hvor han skrev. Til sammen har de tre bøkene fått navnet «Proveniens», som betyr opprinnelse eller avstamming.
- Ikke virkelighetslitteratur
Mannen som sitter foran meg har vennlige blå øyne og myk stemme og stadig et smil i øyekroken. Han virker yngre enn sine 56 år. Han har en kone som er halvt colombiansk og halvt belgisk som har samme bakgrunn og jobb som romanskikkelsen Sofia (kostymetegner på teater) og to døtre. Så det virker rimelig å spørre hvor nær hans romansyklus ligger hans eget liv.
Men det viser seg at Blad er ikke det spor interessert i det som gjerne kalles virkelighetslitteratur. Han tar heller ikke stilling til andre forfattere som skriver svært tett inn på sin egen biografi. At han bruker elementer fra sitt eget liv har praktiske årsaker, hevder han. Han velger stoff han kan noe om, forteller han. Det er med andre ord ikke noe forsøk på en nitid avsløring av egne motiver og feil. Han fremstiller seg mer som en forfatter med blikk for fellesmenneskelige svakheter, enn som en psykologisk selvgransker.
- Din hovedperson Lukas får det for eksempel for seg - på syltynt grunnlag - at hans kone både er utro og til og med fascistoid. Og slik rettferdiggjør han sin egen utroskap...
- Nettopp. Vi rettferdiggjør våre egne handlinger og holdninger ved å ha negative tanker om andre. Dette er noe jeg ønsker å si gjennom hele verket: Vi tror at det vi opplever danner grunnlaget for store beslutninger vi tar i livet. Men egentlig baserer vi beslutningene på ting vi forstiller oss og kanskje innbiller oss. Som Don Quijote som kjemper mot innbilte vindmøller...
- Har du snakket med din kone og døtre, eventuelt andre, om hvor langt du kan gå, hva du kan ta med i skjønnlitteraturen av ditt liv sammen med dem?
- Vi har aldri hatt noe familiemøte med noen avtale, men vi snakker jo sammen hele tiden. En gang ville jeg for eksempel skrive om en hendelse, og så sa en av min døtre: «Nei, den historien tilhører meg! Den vil jeg lage en film om.» Alle historier er en kamp om historien. Men det er klart at forfattere har et moralsk ansvar, som alle mennesker.
- Vennene til Lukas tviler på om han er noe særlig til forfatter, kanskje han bare er en hyggelig og sosial og litt overfladisk fyr. Lukas tviler også ganske mye på seg selv som dikter. Gjør du?
- Ja, det er nok en del østkantusikkerhet i meg. Men jeg ser mer på tvilen som noe språklig interessant - i en verden med parallelle nivåer. Tvilen er sentralt i ethvert
Gå til medietDet har Hans Petter Blad skrevet en romantrilogi om. Den første boken, som heter «Å leve biografisk», forteller om Lukas Hørslev, som er forfatter og lykkelig gift med halvt colombianske, halvt belgiske Sofia Olivares, og har to døtre. I den andre romanen, «Kart over ømhetens rike», bedrar Lukas sin kone Sofia med læreren Ingrid Lieseth Aasen, og vi hører også mer om barndommen hans, særlig moren som han sto svært nær, samt om hans første kjæreste, Alva Berg. I den tredje boken, «Paris-kontorene», som minner mer om en springende reiseskildring, tenker Lukas tilbake på Paris, der han hadde sine «kontorer», det vil si cafeer hvor han skrev. Til sammen har de tre bøkene fått navnet «Proveniens», som betyr opprinnelse eller avstamming.
- Ikke virkelighetslitteratur
Mannen som sitter foran meg har vennlige blå øyne og myk stemme og stadig et smil i øyekroken. Han virker yngre enn sine 56 år. Han har en kone som er halvt colombiansk og halvt belgisk som har samme bakgrunn og jobb som romanskikkelsen Sofia (kostymetegner på teater) og to døtre. Så det virker rimelig å spørre hvor nær hans romansyklus ligger hans eget liv.
Men det viser seg at Blad er ikke det spor interessert i det som gjerne kalles virkelighetslitteratur. Han tar heller ikke stilling til andre forfattere som skriver svært tett inn på sin egen biografi. At han bruker elementer fra sitt eget liv har praktiske årsaker, hevder han. Han velger stoff han kan noe om, forteller han. Det er med andre ord ikke noe forsøk på en nitid avsløring av egne motiver og feil. Han fremstiller seg mer som en forfatter med blikk for fellesmenneskelige svakheter, enn som en psykologisk selvgransker.
- Din hovedperson Lukas får det for eksempel for seg - på syltynt grunnlag - at hans kone både er utro og til og med fascistoid. Og slik rettferdiggjør han sin egen utroskap...
- Nettopp. Vi rettferdiggjør våre egne handlinger og holdninger ved å ha negative tanker om andre. Dette er noe jeg ønsker å si gjennom hele verket: Vi tror at det vi opplever danner grunnlaget for store beslutninger vi tar i livet. Men egentlig baserer vi beslutningene på ting vi forstiller oss og kanskje innbiller oss. Som Don Quijote som kjemper mot innbilte vindmøller...
- Har du snakket med din kone og døtre, eventuelt andre, om hvor langt du kan gå, hva du kan ta med i skjønnlitteraturen av ditt liv sammen med dem?
- Vi har aldri hatt noe familiemøte med noen avtale, men vi snakker jo sammen hele tiden. En gang ville jeg for eksempel skrive om en hendelse, og så sa en av min døtre: «Nei, den historien tilhører meg! Den vil jeg lage en film om.» Alle historier er en kamp om historien. Men det er klart at forfattere har et moralsk ansvar, som alle mennesker.
- Vennene til Lukas tviler på om han er noe særlig til forfatter, kanskje han bare er en hyggelig og sosial og litt overfladisk fyr. Lukas tviler også ganske mye på seg selv som dikter. Gjør du?
- Ja, det er nok en del østkantusikkerhet i meg. Men jeg ser mer på tvilen som noe språklig interessant - i en verden med parallelle nivåer. Tvilen er sentralt i ethvert


































































































