Fagpressenytt

I 2007 foreslo Stein og medarbeidere at kronisk periodontitt er en sannsynlig risikofaktor for utvikling av AD. Etterfølgende epidemiologiske studier viste at etter et tidsforløp på 10 år med kronisk periodontitt, økte sjansen for å utvikle AD til det dobbelte. Ettersom periodontitt kan forebygges og behandles, er det svært viktig at dette forholdet aksepteres av odontologisk og medisinsk ekspertise. Mens sammenhengen mellom periodontitt og AD er underveis til å bli akseptert, er årsaksmekanismen(e) ennå uklare. Dette skyldes for en stor del mangelen på eksisterende dyremodeller der man kan studere den klinisk-patologiske sammenhengen mellom periodontitt og AD, og intervensjonsstudier hos mennesker som kan vise om forebygging og behandling av periodontitt reduserer utviklingen av AD.
Nylig er infeksjoner med Porphyromonas gingivalis, en svært sentral anaerob bakterie i utvikling av periodontitt, eller introduksjon av denne bakteriens lipopolysakkarid (LPS) i forskjellige musemodeller, blitt foretatt for å se om dette kan føre til utvikling av AD. Studiene har vist at P. gingivalis og dets LPS er i stand til å utvikle betennelse, amyloid beta og tauprotein i hippocampus hos mus sammen med svekket evne til læring og hukommelse hos disse. Dette er de viktigste tegnene på AD hos mennesker. Intervensjonsstudier hos mennesker, riktignok i liten skala, har i tillegg vist at dersom periodontitt behandles, kan evnen til å huske forbedres hos AD personer.
I artikke