Bok og bibliotek
07.02.2019
Det finnes biblioteker, og det finnes superbiblioteker, som inneholder «nesten alt» . Et av de siste er British Library . Men hvordan kan man bruke det - som nordmann?
Jeg møter opp ti på halv ti, og stiller meg i køen utenfor British Library, som ligger rett ved siden av jernbanestasjonen St. Pancras i London. Utenifra er ikke bygningen, som i fjor fylte 20 år, den vakreste jeg har sett, og det er de som har kalt det «et av verdens styggeste hus». Prins Charles har beskrevet biblioteket, tegnet av Sir Colin St John Wilson i brutalisme-stil, som «en forvirret samling av skur» som ville passe utmerket som «akademi for et hemmelig politi.»
I køen, som strekker seg ca. 50-70 meter ut på plassen før biblioteket åpner, møter jeg Nektoria («Niki») McWilliams, som tar i doktorgrad i filmhistorie og opprinnelig er fra Australia, men bor i London. Det vil si, familien hennes er fra Hellas, og hun jobber med et prosjekt hvor hun studerer greske immigranter til Australia.
Og selvsagt finnes det unike kilder til dette og de fleste andre sære og spesielle tema i British Library. Man kan finne nesten alt der, mener Niki, som ofte er å finne på biblioteket. Men man må få et Reader´s Pass, eller bli «a reader» som biblioteket kaller det, for å kunne studere materialet på en av de ni temaspesifikke lesesalene. Det er ikke mulig å ta ut materiale.
Ta med adressebevis
Men kan hvem som helst bli medlem, kan for eksempel jeg, som bor i Oslo? Jo, det kan jeg, viser det seg. Men jeg må vise frem identifikasjon med hjemmeadresse. Det er jo litt kinkig, for hverken pass, norsk bankkort eller pressekort inneholder adresse. Hvis man kan vise frem et relativt nytt brev stilet til en selv, og som inneholder adresse, går det fint, forsikrer hyggelige Majdi Iouhichi i registreringsrommet, som ligger en etasje ned, etter at jeg har gått forbi sikkerhetskontrollen som har tittet ned i veskene våre. Jeg viser frem en datert faktura med min hjemmeadresse på min email på telefonen, og etter en ti minutters venting står jeg der med beviset på at jeg er blitt en leser. (På nettsiden til BL står det helt presise instruksjoner om hvilke brev og dokumenter de aksepterer som bevis på adresse.) Iouhichi innprenter meg at ingen væske må tas inn på lesesalene, og ingen kulepenner, skjønt blyant er ok. Det er lov til å ta med computer, og man kan ta bi
Gå til medietI køen, som strekker seg ca. 50-70 meter ut på plassen før biblioteket åpner, møter jeg Nektoria («Niki») McWilliams, som tar i doktorgrad i filmhistorie og opprinnelig er fra Australia, men bor i London. Det vil si, familien hennes er fra Hellas, og hun jobber med et prosjekt hvor hun studerer greske immigranter til Australia.
Og selvsagt finnes det unike kilder til dette og de fleste andre sære og spesielle tema i British Library. Man kan finne nesten alt der, mener Niki, som ofte er å finne på biblioteket. Men man må få et Reader´s Pass, eller bli «a reader» som biblioteket kaller det, for å kunne studere materialet på en av de ni temaspesifikke lesesalene. Det er ikke mulig å ta ut materiale.
Ta med adressebevis
Men kan hvem som helst bli medlem, kan for eksempel jeg, som bor i Oslo? Jo, det kan jeg, viser det seg. Men jeg må vise frem identifikasjon med hjemmeadresse. Det er jo litt kinkig, for hverken pass, norsk bankkort eller pressekort inneholder adresse. Hvis man kan vise frem et relativt nytt brev stilet til en selv, og som inneholder adresse, går det fint, forsikrer hyggelige Majdi Iouhichi i registreringsrommet, som ligger en etasje ned, etter at jeg har gått forbi sikkerhetskontrollen som har tittet ned i veskene våre. Jeg viser frem en datert faktura med min hjemmeadresse på min email på telefonen, og etter en ti minutters venting står jeg der med beviset på at jeg er blitt en leser. (På nettsiden til BL står det helt presise instruksjoner om hvilke brev og dokumenter de aksepterer som bevis på adresse.) Iouhichi innprenter meg at ingen væske må tas inn på lesesalene, og ingen kulepenner, skjønt blyant er ok. Det er lov til å ta med computer, og man kan ta bi
