Fagpressenytt

Satt på spissen kan vi si at den nasjonale bibliotekshistorien i Norge er en stor fortelling som beskriver hvordan leseforeninger og private og offentlige bibliotek ble etablert over hele landet fra slutten av 1700-tallet og fremover. Bibliotekene skulle tjene folkeopplysningen, kunnskap og kulturell dannelse og skulle være mål som også allmuen skulle strekke seg etter. Geir Vestheim påpeker at en av forutsetningene var forestillingen om at det eksisterte en felles, konsistent og homogen kultur, et fellesgode som alle i samfunnet hadde rett til å få sin del av. Skolen og offentlige bibliotek var de institusjoner som skulle organisere og overføre denne kulturen til allmuen (s. 14-15). Men denne politikken hadde et innebygd verdihierarki hvor arbeidere, fiskere og småbønder stod nederst, og her befant også de fleste samer og kvener seg. Byberg og Frisvold (2001) har karakterisert norsk bibliotekspolitikk fra slutten av 1700-tallet til begynnelsen av 1900 som «paternalistisk» (s. 82). Samer og kveners forhold til bibliotekene i denne perioden er ikke nevnt av norske bibliotekshistorikere. Dette er kanskje ikke så rart, kildene er få, brenning av Finnmark høsten 1944 må ta en stor del av skylden, og de kildene som finnes har ingen tydelige etniske «spor». I begynnelsen av 1900-tallet økte oppslutningen om arbeiderbevegelsen i Nord-Norge. Samer og kvener sluttet seg til arbeiderbevegelsen, fiskarbondesosialismen som den senere er blitt kalt. Mot slutten av 1800-tallet ble etnisitet og politikk koblet sammen gjennom innsatsen til de to samiske pionerene Isak Saba og Anders Larsen (Zachariassen s. 45-52).

Samer og kvener omtales ikke i bibliotekhistorien, men gjennom hele fornorskningsperioden fra 1850 og fremover var samfunnets myndighetspersoner opptatt, ja nesten besatt, av disse «fremmede Nationaliteter» som de ble kalt (Killengreen 1887), selv om de hadde bebodd territoriet lenge før nasjonsgrensene ble trukket. Fra midten av 1800-tallet ble politikken overfor samer og kvener mer nasjonalistisk, myndighetene fryktet at Finland hadde motiver for å utvide sitt territorium og var bekymret for hvilken side den kvenske (finske) befolkningen i Norge ville velge i en eventuell konflikt (Eriksen og Niemi 1981). Gradvis ble også synet på samer påvirket av sosialdarwinistisk tankegods, myndighetspersoner (men ikke alle) begynte å se på samene som en «utdøende race», som ikke passet inn i det moderne, industrialiserte samfunn som vokste frem.
Oppfatningen var at det beste man kunne gjøre var å gjøre dem så norsk som mulig, slik at de kunne skifte ham og tre inn i det norske samfunn som norske borgere. For dette formålet var fornorskningspolitikken redskapet, og her var også bibliotekene tiltenkt en rolle. Fornorskningspolitikken er av Eriksen og Niemi definert som en assimilasjonspolitikk der «(...) staten og majoritetsbefolkningen gjennom samfunnets institusjoner prøvde å minske minoritetenes identitetsfølelse og indre samhold» (s. 24). Fra 1850-tallet og fremover ble denne politikken gradvis strengere. Det sterkeste symbol for denne politikken ble «Instrux for Lærerne i de lappiske og kvænske Overgangsdistrikter i Tromsø Stift». Bruken av samisk og kvensk i klasserommet skulle holdes på et minimum, og selv om lærerne ikke alltid fulgte den, er den blitt stående som et skammens symbol på norske myndigheters innsats for å radere ut samisk språk og kultur (Grenersen 2002/2016).

Jeg har lett etter kilder til en samisk bibliotekhist