Bok og bibliotek
01.11.2018
En fireårig sort og hvit cocker spaniel bjeffer begeistret mens hun danser av glede og slipper meg nesten ikke inn i den solfylte leiligheten i Christianshavn i København. Kvinnen som holder hunden tilbake er svært høy og svært lys. Hun smiler strålende. Hun er også gravid, en bitteliten mage har så vidt begynt å vise seg på den slanke midjen.
Jeg vet ikke helt hva jeg hadde ventet meg, en sartere og mer prinsesseaktig ung pike, kanskje. En liten og lett brekkbar, eterisk skapning med tung sorg i øynene. Danmarks litterære stjerneskudd Josefine Klougart ble jo nominert til Nordisk råds litteraturpris for sin debutroman «Stigninger og fall» i 2010, da hun var 25 år gammel, og ble nominert igjen for «En af os sover» tre år senere. Hun skriver i den store tradisjonen, om de «store tema» - lange og poetiske romaner om vinterfrossen skog, løpske hester, knuste insekter, sjalusi, stagnasjon, skrantende kjærlighetsforhold.
Og særlig om sykdom, sorg og død, aller mest det siste. Men selv virker hun sterk, glad og harmonisk.
Jeg er litt fortumlet av heten, for vi møtes på en av de varmeste sommerdagene i manns minne - helt motsatt av Klougarts bøker, hvor været spiller en stor rolle, men hvor det oftest ser ut til være vinter. Det er mange røde epler - livets frukt - i bøkene hennes, både i den siste, «New Forest», og de foregående, som «En av oss sover». Men eplene er frosne, og henger oftest på rimfrosne grener. Klougart selv er derimot sval og sommerlig. Bak henne, gjennom vinduene, skimter jeg grønne trær, en blå kanal og høy blå himmel.
- Folk undrer ofte over hvordan jeg kan skrive som jeg gjør, om alt det vanskelige i livet, når jeg ser ut til at ha det så godt, sier Klougart og tar den begeistrede tispen, som heter Molly, kjærlig opp i armene. Men, fortsetter hun, man skal jo ikke skue hunden på hårene. Inne i kjærligheten ligger sorgen og venter, og i den dype melankoli ligger en euforisk glede over det store i det å være til.
Kjærlighet og død
Vi setter oss ved det runde bordet foran det praktfulle utsikten over «vollerne». Josefine Klougart forteller at det er hennes første barn hun venter, at hun har hatt sine nåværende kjæreste i halvannet år, og at hun bor sammen med ham og hans niårige datter i denne leiligheten. Jeg spør, litt nervøs - for hun inviterer egentlig ikke til fortrolighet til tross for sin vennlighet - om hun har hatt et tidligere kjærlighetsforhold som endte med død. For sånn er det lett å lese den siste boken henne, «New Forest», som nylig kom ut på Pelikan Forlag. I romanen sirkler hovedpersonen rundt en person som kun benevnes ved en initial, F, og et hovedtema er kjærlighetens slutt.
Det er et sykeleie der også, hvis ikkeflere, og døden tematiseres i annet hver avsnitt - men det er så mye poesi og så lite tradisjonelt narrativ i boken at det ikke er lett å vite hva som «skjer», eller om vi lesere kan mene at noe skjer overhodet. Dør F, tro? Eller dør forholdet? Er det en metafor? Det er jo tydelig at Klougart ser døden i alle forhold i livet, særlig i det gode. For alt som er godt, vil jo ta slutt en gang. Alle vi er glade i, vil en gang dø. Så jeg frykter det verste, men blir beroliget. Nei, hun er ikke enke, og har for øvrig aldri hatt en kjæreste hvis navn begynner på F.
Heldigvis ikke. Men døden, den gir hun ikke slipp på. For en tid tilbake var Klougart gjest på Skavlan, og en av de andre gjestene var Erna Solberg. Det var en fascinerende kontrast, som sier mye om mekanismene i offentligheten og om ulike offentlige roller. Solberg snakket klart og greit, slik man «skal» i det offentlige rom, litt snusfornuftig, i hvert fall ikke personlig. Hun sa at hun ville ikke tenke så mye på døden. Klougart snakket som den poet hun er. Hun sa at hun tenker å døden hver dag. Det samme sier hun til meg.
- Jeg tenker på døden hver dag. Eller merker den, bør jeg kanskje si. Det er ikke normativt ment, men jeg synes at hvis man åpner seg mot verden, er det er vanskelig å unngå å merke hvordan alt stadig forandrer seg. Hvordan det eneste stabile er den evige forandring. Det er ikke sånn at jeg sitter og tenker på hvilken kiste min kjæreste en dag skal ligge i. Men det å åpne sig og lene sig inn mot den andre og inn mot verden og inn mot språket, utvikler en sensibilitet som er intimt forbundet med de menneskelige grunnvilkår. Dette som binder oss sammen, vår tilstand av forandring, cellene som deler sig, kroppen som eldes, barn som har voksesmerter i beina.
- Men hvorfor fortsette å skrive om sorg og død nå som du er lykkelig?
- Det vet jeg ikke, holder stadig
Gå til medietOg særlig om sykdom, sorg og død, aller mest det siste. Men selv virker hun sterk, glad og harmonisk.
Jeg er litt fortumlet av heten, for vi møtes på en av de varmeste sommerdagene i manns minne - helt motsatt av Klougarts bøker, hvor været spiller en stor rolle, men hvor det oftest ser ut til være vinter. Det er mange røde epler - livets frukt - i bøkene hennes, både i den siste, «New Forest», og de foregående, som «En av oss sover». Men eplene er frosne, og henger oftest på rimfrosne grener. Klougart selv er derimot sval og sommerlig. Bak henne, gjennom vinduene, skimter jeg grønne trær, en blå kanal og høy blå himmel.
- Folk undrer ofte over hvordan jeg kan skrive som jeg gjør, om alt det vanskelige i livet, når jeg ser ut til at ha det så godt, sier Klougart og tar den begeistrede tispen, som heter Molly, kjærlig opp i armene. Men, fortsetter hun, man skal jo ikke skue hunden på hårene. Inne i kjærligheten ligger sorgen og venter, og i den dype melankoli ligger en euforisk glede over det store i det å være til.
Kjærlighet og død
Vi setter oss ved det runde bordet foran det praktfulle utsikten over «vollerne». Josefine Klougart forteller at det er hennes første barn hun venter, at hun har hatt sine nåværende kjæreste i halvannet år, og at hun bor sammen med ham og hans niårige datter i denne leiligheten. Jeg spør, litt nervøs - for hun inviterer egentlig ikke til fortrolighet til tross for sin vennlighet - om hun har hatt et tidligere kjærlighetsforhold som endte med død. For sånn er det lett å lese den siste boken henne, «New Forest», som nylig kom ut på Pelikan Forlag. I romanen sirkler hovedpersonen rundt en person som kun benevnes ved en initial, F, og et hovedtema er kjærlighetens slutt.
Det er et sykeleie der også, hvis ikkeflere, og døden tematiseres i annet hver avsnitt - men det er så mye poesi og så lite tradisjonelt narrativ i boken at det ikke er lett å vite hva som «skjer», eller om vi lesere kan mene at noe skjer overhodet. Dør F, tro? Eller dør forholdet? Er det en metafor? Det er jo tydelig at Klougart ser døden i alle forhold i livet, særlig i det gode. For alt som er godt, vil jo ta slutt en gang. Alle vi er glade i, vil en gang dø. Så jeg frykter det verste, men blir beroliget. Nei, hun er ikke enke, og har for øvrig aldri hatt en kjæreste hvis navn begynner på F.
Heldigvis ikke. Men døden, den gir hun ikke slipp på. For en tid tilbake var Klougart gjest på Skavlan, og en av de andre gjestene var Erna Solberg. Det var en fascinerende kontrast, som sier mye om mekanismene i offentligheten og om ulike offentlige roller. Solberg snakket klart og greit, slik man «skal» i det offentlige rom, litt snusfornuftig, i hvert fall ikke personlig. Hun sa at hun ville ikke tenke så mye på døden. Klougart snakket som den poet hun er. Hun sa at hun tenker å døden hver dag. Det samme sier hun til meg.
- Jeg tenker på døden hver dag. Eller merker den, bør jeg kanskje si. Det er ikke normativt ment, men jeg synes at hvis man åpner seg mot verden, er det er vanskelig å unngå å merke hvordan alt stadig forandrer seg. Hvordan det eneste stabile er den evige forandring. Det er ikke sånn at jeg sitter og tenker på hvilken kiste min kjæreste en dag skal ligge i. Men det å åpne sig og lene sig inn mot den andre og inn mot verden og inn mot språket, utvikler en sensibilitet som er intimt forbundet med de menneskelige grunnvilkår. Dette som binder oss sammen, vår tilstand av forandring, cellene som deler sig, kroppen som eldes, barn som har voksesmerter i beina.
- Men hvorfor fortsette å skrive om sorg og død nå som du er lykkelig?
- Det vet jeg ikke, holder stadig
