Fagpressenytt

Han tar basketballen under armen og slentrer ut på banen. Øker tempoet, glir sidelengs mot kurven mens han «dabber» ballen, den smeller mot asfalten. Lyden gir ekstra gjenklang på plassen bak de Tre Tårn i Sandnes, boligblokkene som strekker seg som trær mot himmelen, der leilighetene utgjør kronen og sokkelen er stammen, ideen er å sette et minimalt fotavtrykk på uteområdet.
Det er Joakim Neresen glad for. Han har lekt seg med ballen her siden han var guttunge. Nå er han 17 år og både trener og spiller i basket, dessuten skoleelev, lokalpolitiker og ekstravakt i en trampolinepark i nabobyen. Der har han i løpet av en drøy sommer sørget for at Arbeidsmandsforbundet har fått over 50 nye medlemmer - man kan lure på hvorfor, og hvordan.
Han treffer kurven med ballen, forteller at han ikke akkurat har høyden for å være basketballspiller, men at det er lagspillet som er hans styrke, det er sånn han sanker poeng.

Verdens navle. - Sammen er vi sterkere. Det er vel primært det slagordet som driver meg, det de allerede hadde i etterkrigstida, sier Joakim Neresen.
Han sitter i skinnsofaen i foreldrenes hus på Lura i Sandnes, der han bor sammen med mamma, pappa og storebroren Andrè. Søsteren Cathrine har flyttet for seg selv, hun skal bli ergoterapeut og Joakim har planer om å følge i hennes fotspor, han vil bli kiropraktor. Men foreløpig går han på skolen.
- Dessverre har jeg et par år til, sier 17-åringen. Han sitter som en spent fjær i sofaen, utålmodig etter å komme seg ut i yrkes