De visste ingenting om hva som hadde skjedd med ham. Han var ikke alene. Krigen mellom Iran og Irak på 1980-tallet hadde skapt svært mange skjebner som hans. Mange irakiske krigsfanger var internert i nabolandet uten at noen fikk beskjed om det.
Ettersom årene gikk, ble mange antatt døde. På kontoret til Røde Kors i Erbil dukket det plutselig opp en hel bunke med det vi kaller Røde Kors-beskjeder. Fangene hadde fått lov til å gi et livstegn, gi beskjed om hva som hadde hendt dem til sine nærmeste. Nå var det opp til oss som arbeidet på kontoret å spore opp menneskene de hadde skrevet til.
Et humanitært behov på linje med mat og vann
Å finne sine kjære og kjenne til deres skjebne, er et humanitært behov på linje med mat og vann. Vi hører med jevne mellomrom om sultkatastrofer, men det er sjelden vi hører om lengselskatastrofer, selv om de oppstår langt oftere, rammer mange flere og varer lengre.
Når krisene er over, krigene er stoppet, opprydningsarbeidet avsluttet eller freden etablert, kan de humanitære behovene fortsatt være skrikende. Ofte i mange tiår. Rwanda, Balkan, delingen av Korea, tsunamien i Indonesia: listen er uendelig lang over kriser og konflikter som har gjort at familier splittes opp for kanskje aldri å møtes igjen. Noen finner hverandre, andre kan fortsette å lete i mange tiår.
Over hele verden jobber frivillige


































































































