Det er riktig at dette kjønnsfokuset i et religiøst og svært konservativt land som Colombia var lite strategisk lurt. Det var «å gi papaya» som colombianerne sier det - en uklok handling som du må forvente at noen vil vite å utnytte.
Men resultatet av folkeavstemningen virker overvurdert i denne debatten, den var ikke konstitusjonelt påkrevd. Som vi så kunne president Juan Manuel Santos kjøre en lett revidert versjon gjennom kongressen på tross av nederlaget i folkeavstemningen.
Selv med en knapp seier, ville avtalen manglet legitimitet i folket. Det alvorlige var ikke tapet, men selve motstanden mot innrømmelser overfor FARC som var sterk under hele prosessen.
Sterk og stabil motstand
Man ser ut til å glemme at fredsprosessen allerede i presidentvalget i 2014 i praksis ble nedstemt i befolkningen. Centro Democrático, partiet til tidligere president Álvaro Uribe, var sterkt i mot fredsprosessen, og partiets kandidat Óscar Iván Zuluaga vant første valgomgang mot president Santos. Det var først da Santos før andre valgomgang satte i gang stemmekjøpsmaskineriene til sine politiske allierte på nordkysten at han halte seieren i land og fredsprosessen vaklet videre.
Så motstanden var ingen overaskelse som oppsto i i
