Libyakrigen var basert på påstander om at den libyske diktatoren, oberst Gaddafi, bedrev folkemord i sitt eget land. Tunander fører omfattende dokumentasjon for at mange av de fremsatte påstandene var falske eller løgnaktige. Men for FN som, med Srebrenica og Rwanda som bakteppe, hadde skjerpet sin rett til «humanitære intervensjoner» ble det vanskelig ikke å foreta seg noe.
Frankrike, Storbritannia og USA fremskaffet underlaget FN trengte for å fatte formelle vedtak om å verne det libyske folket mot overgrep. Deretter tok det som i første rekke ble en Nato-arabisk krig form. Hovedpilarene var et sterkt fransk påtrykk, Natos 9658 angrepstokt, hundrevis britisk-amerikanske tomahawk-raketter samt spesialstyrker fra Qatar og annen militær deltakelse fra Emiratene, Jordan, Egypt og Sudan. Dette var en ny type allianse, en ny type krig, ja, det ble «den verden jeg ønsker å se» som utenriksminister Clinton uttrykte det overfor The New York Times. Og også Norge ble med, det gjaldt å stoppe Gaddafi-regimets fremferd mot opposisjonsgrupper, særlig i kystbyene Benghazi, al-Bayda, Derna og Misrata.
Løgnaktige påstander
Forfatterens anliggende er at FN-vedtaket bygget på svakt dokumenterte påstander, mye løgn og raffinert retorikk, tilsvarende materialet som lå til grunn for krigen mot Irak i 2003. Og han gir mange eksempler på at det ikke bare på politisk hold, men også i media ble fremsatt påstander som i beste fall var overdrivelser, ofte falsum. Ikke minst Weakelis-lekkasjer og rapporten som i 2014 ble lagt fram for det britiske Underhuset underbygger mange av hans påstander. Etter Tunanders mening brøt dessuten krigsanslagene mot Gaddafis maktbase med FN-mandatet som tilsa en avgrenset krig. Rasjonalet ble i økende grad ikke det humanitære, hovedfokus ble å fjerne landets enehersker siden 1969. Og, fastslår Tunander, det hele var planlagt lenge før krigen brøt ut. Derfor kunne motstandsgrupper raskt mobilisere våpen og derfor møtte journalister vel etablerte informasjons
