Fagpressenytt

Det var blitt natt da den 21 år gamle Tor-Egil satte seg på mopeden og tråkket på gassen hjemme i Berlevåg. Han jobbet på en fisketråler, men var akkurat gått ut i en friperiode, og ville feire med kompisene sine. Det var mørkt, veiene var svingete og mer kan ikke Tor-Egil huske. I ettertid beskriver han krasjet som når ei flue treffer et bilvindu.
Den 21-årige gutten traff et gjerde, deretter en husvegg, og våknet først da han lå festet til slanger på sykehuset i Kirkenes.
- Jeg hadde drukket. Jeg tenkte på hva jeg hadde gjort mot familien min, hvor redde de var. Mamma klarte ikke engang å besøke meg på sykehuset.

Nav og lediggang. Over 20 år senere har verken kropp eller hode glemt det som skjedde. Tor-Egil Johansen jobber i dag som skiftleder i bergverksbedriften Elkem Tana. Der er han også tillitsvalgt for kollegene, på åttende året. Han har det godt.
Men veien dit har vært lang.
- Jeg gjorde ikke noe på flere år. Prøvde å ta allmennfag på ett år, men hadde ingen sjanse. Det ble Nav og lediggang. Men det er roten til alt ondt, sier Tor-Egil.

Droppet skolen. La oss gå tilbake til barndom og ungdomstid i Berlevåg, der Tor-Egil i sjuende klasse oppdaget at han hadde dysleksi.
- Da var det for sent. Jeg var et såkalt problembarn, sier han.
Han var den nest yngste av fire søsken,