SKOG
02.05.2018
- Trebåtkulturen vår langs kysten er folkets historie. Hvis vi investerer litt nå, så holder vi tradisjonene i hevd ved å fortsette å bruke båtene. Det kan gi store ringvirkninger gjennom turisme og i form av enkelte spesialleveringer fra skogeierne. Dessuten er dette et samfunnsoppdrag som vi bør være sammen om, sier Åsmund Kristiansen i Hardanger fartøyvernsenter.
-Hvis du tenker på det, så har vår norske identitet stort sett vært knyttet til kirker og innlandsbønder, sier Åsmund Kristiansen. Han er avdelingsleder på Hardanger fartøyvernsenter. Bedriften som i 1996 ble et av tre nasjonale fartøyvernsenter, og som nå har 15 spesielt utvalgte fagfolk og fem lærlinger.
Åsmund begynte her som sivilarbeider på 1980-tallet rett etter at de startet et prosjekt for å få ungdom ut i «realt arbeid».
- FLERE AV FAGENE vi lærer opp folk i her, står i sterk fare for å bli glemt. Vi er helt på hekta, sier han.
- Fortsatt husker en del av oss fiskebåtene i furu kjerneved med totakts bensinmotorer som du kunne nynne til. Popp, popp, popp med små eksosdotter på vei ut til nøye nedarvede fiskeplasser eller med varer til verden - representert ved Bergen.
- DA VI FANT VIKINGSKIPENE, så vi de lange linjene, forteller Kristiansen. - Se hvor likt båtene ble bygget. Han viser oss knær og spant som har fungert som sjøtransport i tusen år. Jo da, krigsskipene var store og bygget i eik, som de tømte Agderfylkene for i flere omganger.
Vanligfolks båter ble bygget over samme lest, men i lokale materialer. Særlig slakt krokete furu fra rett borti lia. Båtbyggeriene var en industri. Det var ingen romantikk knyttet til det, bortsett kanskje fra tjærelukt og røft kledde mannfolk. Båtbyggeri handlet om transport av folk og varer og om fiske og fangst.
- TENK PÅ DET, sier Åsmund Kristiansen. - På Østlandet hadde de veier og jernbane. Helt frem til 1930-tallet så kunne du knapt reise mer enn 30 kilometer langs veiene ut fra storbyen Bergen. Da var det bom stopp, men på vann... - bevares.
Bergen var knutepunktet for hele 80 fjordabåtar. De gikk i skytteltrafikk nordover og sørover og ut i havet. Faktisk er hele verden knyttet sammen via sjøen.
- Oppfinnelsen hjulet, er oppskrytt, smiler Åsm
Gå til medietÅsmund begynte her som sivilarbeider på 1980-tallet rett etter at de startet et prosjekt for å få ungdom ut i «realt arbeid».
- FLERE AV FAGENE vi lærer opp folk i her, står i sterk fare for å bli glemt. Vi er helt på hekta, sier han.
- Fortsatt husker en del av oss fiskebåtene i furu kjerneved med totakts bensinmotorer som du kunne nynne til. Popp, popp, popp med små eksosdotter på vei ut til nøye nedarvede fiskeplasser eller med varer til verden - representert ved Bergen.
- DA VI FANT VIKINGSKIPENE, så vi de lange linjene, forteller Kristiansen. - Se hvor likt båtene ble bygget. Han viser oss knær og spant som har fungert som sjøtransport i tusen år. Jo da, krigsskipene var store og bygget i eik, som de tømte Agderfylkene for i flere omganger.
Vanligfolks båter ble bygget over samme lest, men i lokale materialer. Særlig slakt krokete furu fra rett borti lia. Båtbyggeriene var en industri. Det var ingen romantikk knyttet til det, bortsett kanskje fra tjærelukt og røft kledde mannfolk. Båtbyggeri handlet om transport av folk og varer og om fiske og fangst.
- TENK PÅ DET, sier Åsmund Kristiansen. - På Østlandet hadde de veier og jernbane. Helt frem til 1930-tallet så kunne du knapt reise mer enn 30 kilometer langs veiene ut fra storbyen Bergen. Da var det bom stopp, men på vann... - bevares.
Bergen var knutepunktet for hele 80 fjordabåtar. De gikk i skytteltrafikk nordover og sørover og ut i havet. Faktisk er hele verden knyttet sammen via sjøen.
- Oppfinnelsen hjulet, er oppskrytt, smiler Åsm
