Fagpressenytt

VI ER PÅ FLISA, midt i skog-Norge hvor vi skal møte Svein Sparby. Han kommer inn i de moderne typiske kontorlokalene vi har avtalt å intervjue han. Her virker han som en kontrast til omgivelsene. Svein er født i området og her bor han nå. Faren var 27 år da han ryddet sitt eget småbruk, og Svein er overbevist om at han har skogfinsk blod i årene.
Med seg har den uvanlige mannen en dønn vanlig bærepose. Oppi der ligger ønskekvisten. En V-formet bjørkekvist. Det er den dette skal handle om.

VANN
- Jeg har drevet med graving i eget firma siden 1969, og utallige ganger har jeg brukt ønskekvister i søket etter gode steder for brønner. Jeg har funnet vannledninger og strømkabler selv der tegningene sa de lå flere meter unna.
Svein forteller en historie om da han fikk det for seg at de måtte peile før de gravde. Langt ifra, sa ingeniørene. Strømkabelen lå mange meter unna.
- Det trodde jeg ikke, så jeg peilte med en ønskekvist. Den slo ut der de ville at jeg skulle grave, men ingeniørene lo og ba meg sette i gang. Ikke lenge etter sto gnistregnet fra den brutte strømkabelen, forteller han.

MER ENN VANN
Svein Sparby stiller helt konkrete spørsmål til ønskekvisten sin. Det er litt merkelig å se en godt voksen kar sitte og snakke til en kvist, men den svarer ved å peke nedover eller oppover avhengig av svaret. Noen ganger klarer ikke den spreke mannen å holde igjen den vevre kvisten. I sevjetiden kan kraften være så sterk at barken blir vri