Siri Gerrard har en jobb foran seg. Hun skal rydde ut av professorkontoret på Kvinnforsk, og forberede seg på pensjonistrollen. Sitt yrkesaktive liv har hun viet til forskningen. Til fiskerisamfunn i nord, til utviklingen av kjønnsforskningen, men først og fremst til kvinneperspektivet.
- Min forskerkarriere var vel en tilfeldighet. Jeg vet ikke om jeg ville hatt de samme mulighetene eller gjort det samme om jeg var ung i dag, sier Siri ettertenksomt.
Hun har satt seg til i en kontorstol, og latt meg få sofaen på det romslige kontoret. Den svarte kaffen smaker godt etter en runde i halvmørket på campusen til UiT - Norges arktiske universitet, på leting etter Siri Gerrards tilholdssted. På Kvinnforsk - Senter for kvinne- og kjønnsforskning, viste hun meg frem til kollegaene sine. Hun passet på å nevne deres bragder og understreke at det er dem jeg egentlig burde intervjuet, mens hun bød på kaffe: - Jeg har laga den til deg!
- Det er et godt miljø her, det er jeg fornøyd med, smiler hun.
Hun er rolig, og pratsom. «Ikke akkurat en moteløve», ifølge en kollega, men både ulljakke og jeans har vel sin plass i motebildet fra tid til annen. Hun ser på meg gjennom firkantede briller. Blant bokhyllene fylt med bøker av feministiske teoretikere, tidsskrifter og utallige dokumentsamlere med notater og rapporter, forteller hun om et langt liv som forsker. Det handler mye om livet i nord, men det begynte i sør.
Hjerte for det lokale
Dialekten avslører at hun har sine røtter langs en helt annen kyst enn den hun har oppsøkt i nord. Hun vokste opp i Kristiansand, og begynte å studere i Oslo.
- Jeg kom til Blindern våren 1969. Det var en aktiv tid.
De som senere skulle bli kjent som 68-erne preget universitetet, og kvinnesak ble satt på agendaen. Kjønnsforskningens foregangskvinner inspirerte den unge Gerrard.
- Jeg husker spesielt Berit Ås, som vi hadde i sosialpsykologi. Og selvfølgelig Harriet Holter.
- Vi måtte forholde oss til både det ene og det andre på den tida. Ikke minst til kjønn, klasse og etnisitet.
- Jeg syntes det var veldig nifst å dra på feltarbeid første gang.
Hun studerte sosiologi, etnografi og sosialmedisin, og etter hvert ble hun klar over hvor hun hadde hjertet sitt.
- Mange var opptatt av lokalsamfunnet. Av Bygde-Norge og av kystsamfunn. I Ottar Brox sin ånd. Han inspirerte også meg.
Som fersk etnograf skulle hun velge et sted å dra på feltarbeid. I sosialantropologien var det vanlig å søke ut, til små samfunn langt hjemmefra. Men Siri ville være i Norge. Hun hadde Cato Wadel som veileder, antropologen som gjorde egen kultur til et legitimt felt for norske antropologer.
- Jeg syntes det var veldig nifst å dra på feltarbeid første gang.
- Men jeg fant ut at det var greit å kombinere det med å noe nyttig. Så jeg fikk meg en jobb i fiskeindustrien i Skarsvåg.
Hun dro til det nordligste fiskeværet i landet, i Nordkapp kommune i Finnmark. Der var hun filetarbeider, og hjalp til med egning av liner. Målet var å få innsikt i de ulike oppgavene i fiskerinæringene. Hun jobba om dagen, og skrev feltnotater om kvelden.
- Det var betryggende at det var noe konkret jeg kunne gjøre. Hvis det ikke kom noe ut av feltarbeidet, kunne jeg alltids bruke det som praksis.
Hennes forsiktige tilnærming til tross, feltarbeidet kom til nytte. Det la grunnlaget for det som skulle bli hennes viktigste forskningsfelt: kvinners rolle i fiskeriene.
Tromsøs rødstrømper inntar universitetet
I 1972 begynte Siri ved Universitetet i Tromsø. Kjærligheten til nord trakk, i mer enn en forstand. Under feltarbeidet i Skarsvåg hadde hun møtt fiskeren Jørgen Lindkvist, som skulle bli hennes livslange kjæreste.
- Og Tromsø er
