Mens det norske bistandsbudsjettet har økt, har bistanden endret karakter, både i Norge og internasjonalt. Det er ingen grunn til nostalgisk tro på at alt var bedre før. Endring er alltid nødvendig.
Endringene hos oss er likevel vesentlig større og mer dramatiske enn det vi har sett for eksempel i Sverige, Danmark og Tyskland. På ti år er norsk bistand ikke til å kjenne igjen. Det er neppe Stortinget fullt ut klar over.
Store omlegginger er blitt tåkelagt for våre folkevalgte. De har fått omfangsrike, men kryptiske budsjettproposisjoner og meldinger som er så generelle at vekslende regjeringer kan gjøre nesten hva de vil.
Norsk bistand undergraver staten
Intet land kan utvikles utenfra. Ansvaret for landets utvikling tilligger først og fremst myndighetene i hvert enkelt land. Målet med all bistand må være å gjøre seg selv overflødig. En nøkkeloppgave er da å bygge opp statens kjernefunksjoner, statlige institusjoner og styrke evnen til å levere tjenester til egen befolkning. Med de omleggingene som har skjedd det siste tiåret, og som har skutt fart under Solberg-regjeringen, skjer det motsatte. De store pengene i norsk bistand går utenom staten. Det vil øke bistandsavhengigheten, ikke redusere den.
Den norske stat til stat-bistanden er nede i om lag 3 - 4 prosent av total norsk bistand. Det er denne og den bilaterale bistanden generelt som mest direkte er blitt brukt slik: Til statsbyggingsformål. Selv næringsutvikling er avhengig av statlige institusjoner og rammevilkår som fungerer. Men det er svært lite av norsk bistand som bidrar til dette.
Det meste av norsk bistand kanaliseres nå gjennom multilaterale kanaler og store globale fond, primært innen helse og utdanning. Det er mange fordeler med dette. Det minsker behovet for bistandsforvaltning på norsk
