{f2}
Det er i denne scenen vi finner Solfrid Molland, i rollen som gatemusikant, med trekkspill på magen og sigøynersanger fra munnen. Lykkelig uvitende om at opplevelsene fra gata i Nice skal farge alt hun seinere holder på med som musiker og komponist.
Da romantikk ble alvor
- Jeg hadde så lyst til å synge!
Solfrid har tilbakelagt åtte år med pianostudier, spiller klassiske konserter og jobber som akkompagnatør når hun bestemmer seg for å sette seg på flyet til Sør-Frankrike.
- Jeg hadde koret for andre artister, men turte ikke å synge aleine på scenen, forteller hun.
Gate og katedral: - Jeg tenker at musikken min, det jeg jobber med, ligger i skjæringspunktet mellom gate og katedral. Det jeg lager bunner i en dyp kjærlighet til den europeiske kulturarven, sier Solfrid Molland.
Monica Strømdahl
Motivasjonen for å bli gatemusikant i Nice er derfor drevet av ønsket om å bli trygg på å synge i et miljø der ingen kjenner henne. Hun tar med seg trekkspillet, en venninne på gitar, og arsenalet av sigøynerviser hun har sunget siden hun var ung. Men når hun endelig står der, i de brosteinsbelagte gatene, blir romantikk brått til alvor.
- Jeg så rumenske gatemusikere med rombakgrunn som spilte for livet. Vi trengte ikke å samle inn penger, men de spilte for å få mat på bordet, og plutselig fikk den musikken jeg hadde elska og følt meg hjemme i, et helt annet alvor. Jeg tror det var her engasjementet mitt starta, med å jobbe for romas rettigheter, videreformidle det sterke og flotte i den kulturen, det spirituelle i musikken deres, sier Solfrid.
Siden har hun samarbeida med det kjente rumenske ensemblet Taraf de Haidouks og med gatemusikanter av rom på konserter, turneer og plateinnspillinger.
Å svømme over Atlanterhavet
Oslo domkirke, 2017: Noen minutter forsinka, har pressa inn et planleggingsmøte sånn på tampen, roter i veska etter sminken hun ikke har rukket å legge på. Ja, det er lett å mistenke Solfrid Molland for å ha en del jern i ilden. Hun innrømmer også at en av de største utfordringene ved dette livet, frilanser på heltid, er balansen mellom hvile og arbeid.
- Og å leve med den uroen som oppstår når jeg starter nye prosjekter. Musikere er entreprenører, og usikkerheten er en naturlig følge av å bevege seg inn i et nytt landskap, sier hun.
- For noen netter siden drømte jeg at jeg la på svøm over Atlanterhavet. Jeg visste at det var helt urealistisk, men så var det en liten stemme som sa at dette kan gå bra. Litt den følelsen har jeg når jeg setter i gang nye prosjekter. Kanskje er det også derfor jeg ofte føler meg trygg på scenen, fordi jeg har svømt over Atlanterhavet for å komme dit?
Musikken er min religi
