Verden klarte å halvere antall ekstremt fattige før fristen i 2015. Det blir langt vanskeligere å nå målet om å eliminere absolutt fattigdom innen 2030. Det kan kun oppnås ved at det skapes svært høy og inkluderende økonomisk vekst i utviklingsland. Vi må spørre oss: Hva kan Norge bidra med?
Andelen ekstremt fattige i verden sank fra 35 prosent på 90-tallet til 10 prosent i dag. Denne positive utviklingen var i hovedsak et resultat av høy vekst, stor økning i inntektsforskjellene og likevel omfattende fattigdomsreduksjon i Kina og i et par andre land i Asia. Også i de afrikanske landene, som hadde klart å skape høy vekst, sank andelen ekstremt fattige noe. Det som er sikkert er at ingen land med lav eller null vekst har klart å redusere absolutt fattigdom.
Dessverre tyder mye på at videre fattigdomsreduksjon blir vanskeligere å oppnå; den økonomiske veksten i utviklingsland er lavere enn før, og vestlige banker og investorer trekker seg tilbake fra fattige land. Det store spørsmålet er da: Hva kan Norge bidra med? La oss starte med å realitets-orientere diskusjonen.
Må komme innenfra
I bistandspolitikken overdriver vi ofte vår egen betydning, og er for lite ydmyke når det gjelder hvor mye vi ikke forstår om hva som er riktig og virkningsfull politikk for fattige land i sør. Her er det imidlertid mye å lære av norsk historie. På den ene siden ville vi bestemme selv. Vi var lite lydhøre for pådyttede råd fra utlandet, slik USA prøvde i forbindelse med Marshall-hjelpen.
Men på den
