Renowara (25) forteller:
Balukhali flyktningleir ved byen Cox's Bazar, Bangladesh
- Det begynte med at militærstyrkene angrep landsbyen vår. Da flyktet vi til nabolandsbyen. De fortsatte å drepe og torturere mennesker. Til slutt var det kun døde igjen. De plyndret tingene våre, skadet små barn og misbrukte kvinner i sine egne hjem.
Min 12 år gamle sønn, Selim, så nakne kvinner som sto på en rekke i åkeren. Han så at soldatene banket dem opp, alle sammen. Han kom skrekkslagen hjem, tok tak i hendene mine og skrek at vi måtte dra så fort som mulig.
Vi så grusomhetene og trodde vi skulle dø når som helst.
Jeg var høygravid, og fryktet at fødselen kom til å skje i åsene i Myanmar. Veene startet dagen før jeg nådde grensen til Bangladesh. Da vi hadde gått gjennom skogen og kom til åsen, ble jeg skadet og kunne ikke bevege benet.
Mannen min bestemte at de to sønnene våre skulle reise sammen med noen slektninger som var på vei mot Naf River.
Da sønnene mine kom for å ta avskjed med meg, klarte jeg ikke å si et ord til dem. De var på vei til Bangladesh da jeg lå i åsen i Myanmar. De reiste, og jeg begynte å blø, noe jeg skjulte for mannen min. Det var ingen som kunne hjelpe meg med mitt ufødte barn. Jeg ba hele tiden for mine sønner og barnet som kunne bli født når som helst.
Vi hørte forferdelige fortellinger om militære angrep. Det var mange sårede mennesker rundt oss. De voldtok gravide kvinner og drepte mødre og barn. De skar hodene av barn og forlot dem slik at andre mennesker kunne se dem. Alle sørget over noen - mange hadde mistet foreldre, barn, mann eller kone.
Etter ti dager uten mat, måtte mannen min bære meg på ryggen sin. Vi mistet huset vårt, kuene og alt vi eide.
Veene startet dagen før jeg nådde Bangladesh. Da mannen min og jeg kom frem til båten, var den allerede stappfull. Han bestemte seg for at jeg skulle vente og sendes med den neste båten.
Jeg var redd for at båtreisen ville bli den siste i mitt liv. Men jeg kom frem til Bangladesh, og mannen min fant meg så snart han også var fremme.
Jeg fødte datteren min dagen etter. Hun er nå fem dager gammel.
Mannen min lette etter sønnene våre i alle leirer i nærheten. Heldigvis fant han dem et sted hvor det ble delt ut mat og vann til flyktninger.
Mirakler skjer, og vi overlevde. Jeg fødte min datter. Hun var i live, og det var jeg også. Mannen min måtte reise fra sted til sted for å skaffe mat og medisiner. Vi bodde i en annen midlertidig leir før vi kom hit til Balukhali.
Jeg vet ikke hva som kommer til å skje med oss. Den nyfødte datteren min har feber og er forkjølet. Jeg har ikke energi til å gi henne det hun trenger. Jeg er bekymret for barna mine.
Folk rundt oss prøver å hjelpe oss alt de kan, men jeg lurer på hvordan vi skal klare å leve her i dette plasttildekkede skuret. Men vi har i det minste et sted å sove og
