Fagpressenytt

Vi har en sønn på 33 år som bor helt alene, 1,5 times kjøretur unna. Han ønsker ikke kontakt med noen. Vi har ikke sett han siden i fjor. Han åpner døra for psykisk helse-teamet i kommunen, men slipper dem ikke inn. For 15 år siden hjalp vi ham inn til DPS. Vi trodde han kunne ha ADHD, men det ble aldri noen utredning grunnet russituasjoner. Etter dette har det bare gått nedover.

En mor som er psykisk syk, en lite tilstedeværende far, en søster som har tatt seg av hovedpersonen Hazel, i oppveksten.

Natten. Som gjemmer oss. Natten vi forsvinner i. Natten som skjuler det mørke.

Jeg satt i en pent møblert stue i en moderne enebolig utenfor Tønsberg. Det var sommer og jeg var atten år. Jeg satt stivt på en lenestol, mens to godt voksne damer satt i sofaen midt imot.

Halvparten av studentene føler seg ensomme i koronapandemien. Student Anna Skogen sier det kan gå flere dager uten at hun ser andre mennesker, og hun mener det går på helsa løs å aldri møte noen.

Barndomsvennene kom hverandre nærmere da Sindre Hellevik laget film om Vegard Rake Hegg og hans Tourettes syndrom.

Jeg var av dem som ikke syntes jeg hørte til i klassen da jeg gikk på ungdomsskolen. Jeg følte meg utenfor og annerledes. Jeg hadde noen få gode venner, men var langt fra å være kul og populær.

Døden er oftest tragisk, brutal og smertelig. Enkelte ganger kommer døden som en tilsynelatende befrielse fra smerte og lidelse. Noen ganger kommer den brått, andre ganger varslet.

Her er den delen jeg er bekymret for: barn og unge. I nyhetene hører jeg at de sliter mer og har det tyngre enn oss voksne. Dette er noe jeg tviler på.