Jeg skjulte usikkerheten ved å være «tøff i trynet». I løpet av oppveksten opplevde jeg forskjellige ting som gjorde at jeg etter hvert endte opp som en usikker og urolig person.
Et bilde gjør meg ekstra trist. Jeg ser en liten jente som sitter alene og bortgjemt i skolegården. Noen klassekamerater går forbi. Med hevet stemme slenger de hånlig mot henne: Sitter du her aleine, du'a.
Du bruker synet ditt på kroppen mot deg selv, som et bevis på at det er riktig å nedvurdere dine evner og ditt potensiale. Hvordan klare å leve uten evig selvkritikk?