Et krigerfolk
Urfolket yuqui i den bolivianske delen av Amazonas er med sine 346 medlemmer et av landets aller minste. Yuquifolket bor hovedsakelig her i landsbyen Bía Recuaté, som ligger i Carrasco-provinsen i delstaten Cochabamba, rundt 260 kilometer fra delstatshovedstaden med samme navn. Andre har reist til den lille byen Chimoré, to timer unna med bil. Denne forandringen fra et nomadeliv til å bo i hus og være i kontakt med omverdenen, har satt yuquifolket i et sosial og kulturelt limbo.
Dette urfolket har bestandig vært kjent - og beryktet - for å være en krigerfolk. Og for en abba (som på biaye, yuquifolkets språk, betyr en person som ikke tilhører folket) er det, ifølge den tidligere lederen, best å holde seg unna når det er storm:
- I det øyeblikket vil de finne noen å skade. De vil skyte med pil. Det sies at abba drepte slektningene våre, og i det øyeblikket er det noen som ønsker å finne collas (høylandsurfolk fra Bolivia) for å drepe dem. Utenforstående er redde for våre piler, for vi har for vane å skyte når de ikke hører etter. Denne pilen en taus, den kan drepe mennesker uten en lyd. Hvis en yuqui dør, må tre collas dø, sier Carmen Isategua.
Banco Fie
Et av mine første inntrykk av yuquifolket får jeg under et fellesmøte som Abel Iaira Guaguasu, 35, har innkalt til. Han har ingen offisiell stilling i landsbyen, men er likevel en ledende skikkelse fordi han er oppdratt av misjonærene fra New Tribes Mission (NTM) som har base i USA. En misjonsorganisasjon som først kom i kontakt med yuquifolket på sekstitallet og som sammen med den bolivianske staten i 1989 overførte yuquifolket hit, til dette stedet i jungelen, som nå har navnet Bía Recuaté.
Den første dagen vi er i landsbyen, en dag i slutten av februar, har Abel innkalt til fellesmøte for å velge en ny leder. Han kjefter på de fremmøtte
- Yuquiene selger jo alt. Kroppen deres, landet deres, vennene deres, ja, selv sjelen selger dere. Er det penger å tjene, er alt til salgs.
På møtet snakker de også om noen colombianere som nylig drepte to mennesker i området. Og om uroen knyttet til narkotikahandel og ran. Da vi kommer til Chimoré forstår vi det han sa om Banco Fie. Dit drar yuquiene for å hente den månedlige solidaritetsstønaden de mottar fra staten.
Hvis du vil finne yuquier der, er det bare å gå til banken Banco Fie: der ligger de og sover utenfor.
- De tøffeste to ukene av mitt liv
For to år siden kom legen Gimena Torrico til Bía Recuaté for første gang. Hun forteller hvordan andre leger rømte elveveien eller forlot landsbyen nesten like raskt som de var kommet. Selv skulle Gimena være der i to uker og alt annet helsepersonell hadde dratt. Hun var alene.
- Det var de grusomste to ukene i mitt liv. Jeg har alltid vært sterk og jeg er glad i eventyr og elsker å reise. Men de to ukene var jeg alene i et hus fullt av rotter. Helt alene. Noen ganger syntes jeg folk var som villdyr. Det er ikke strøm der og jeg hadde ikke tatt med meg stearinlys. Jeg hadde bare mobilen min, og den holdt på å gå tom for batteri. Noen ganger hørte jeg på en sang og slo mobilen av igjen, bare for ikke å føle meg så alene. Det var virkelig vanskelig.
Og med tiden fant legen seg en plass.
- Jeg sa til meg selv at jeg ble nødt til å endre perspektiv. Som å se at solen er vakker. Og at fuglene er søte. Og fra det øyeblikket forandret alt seg. Da jeg kom tilbake måneden etter, følte jeg meg mer til rette. Men jeg har aldri hatt det så vanskelig i hele mitt liv som jeg hadde de to første ukene. Det er rart å tenke på nå. For jeg kom over det, og nå føler meg modig. Nå kan jeg klare hva som helst.
Det er kanskje fordi hun nå har tilbragt mye tid sammen med yuquifolket, men tristheten treffer også Gimena og minnene om hennes døde:
- Det tyngste som noen gang h
