Hold Pusten
05.11.2018
Innledning
Radiografutdanningen i Norge er et treårig bachelorstudium, med en tredjedel praksisstudier under veiledning. Praksisstudier knytter teori og praktisk utførelse sammen, og forbereder studenten til fremtidig yrkesutøvelse (1). Veiledning i praksisperiodene er vist å ha stor betydning for læring og senere profesjonsutøvelse (2).
Det er bred enighet om at veilederkompetanse hos praksisveileder er av stor betydning for studentenes læring i praksis (2-7). Praksisveileders faglige kunnskap er viktig, men flere studier viser at trygghet og tillit mellom student og praksisveileder er mest sentralt for studentens læring (4-6, 8). Det er i samtalen og samspillet mellom student og praksisveileder at opplysning og utvikling finner sted. Studentene skal, i tillegg til å etablere kunnskap, også reflektere kritisk over denne og etablere en faglig dannelse (9). Dannelse innen utdanning krever en praksisveileder som er i stand til å stille krav hvor studenten får muligheter til å utvikle seg, slik at studentens mestringskompetanse styrkes (2). Kunnskap om rollen som veileder beskriver Landmark og medarbeidere (2003) som å gi følelse av trygghet og tilstedeværelse i veiledningen, differensiering av student- og veilederrolle og det å være rollemodell (10). Berthelsen (2012) viser i sin studie at det å gjennomføre veilederutdanning endrer praksisveilederens syn på hva veiledning og læring er, og at praksisveiledere med formell kompetanse i større grad tar utgangspunkt i studentens ståsted og lager et lærende klima rundt studenten (5).
Kaspersen og Kårstein hevder at praksisveileder bør ha avsatt tid til kompetansehevende tiltak innen veiledning, samt til forberedelser, til å veilede, og til pasienter, da alt dette er nøkkelfaktorer for å kunne gi studenten en god praksisopplevelse (11). Formativ vurdering underveis, gjennom konkrete og kontinuerlige tilbakemeldinger fra praksisveilederen, skaper trygghet hos studenten, fordi det angir grad av måloppnåelse med tanke på læringsutbyttene for praksisstudiene (4, 6, 12). Praksisveiledere ønsker at forventninger til hvordan vurdering skal utøves, formidles tydeligere, både fra egen ledelse og fra utdanningene (10). Ledelsesforankring er viktig for å sikre kvalitet og relevans i praksisstudiene. Selv om ledelsen i helseforetakene framholder veiledningsoppgaven som viktig, er det erfart at oppgaven gis lav prioritet (11). Konsekvensene for praksisveiledere er mangel på avsatt tid og/eller ressurser til å følge opp og veilede studenter, og utilstrekkelig støtte fra ledelse ved arbeidssted.
Samarbeid mellom praksisveilederne og utdanningsinstitusjonens undervisere er ifølge Hatlevik (2012) særlig viktig for å tilrettelegge for godt samsvar mellom teori og praksis i et bachelorstudie, og for å sikre at det tas hensyn til praksisveileders vurdering av studenter (13). Flere studier beskriver samarbeidet som både skjørt og utfordrende, og praksisveilederne uttrykker manglende støtte og samarbeid om veiledning og vurdering (14, 15).
Sykepleie er den største helseprofesjonen, og forskning og kunnskap om praksisveiledning omfatter i hovedsak denne gruppen, både regionalt, nasjonalt og internasjonalt. Mye av kunnskapen fra sykepleie vil være direkte overførbar til andre helseprofesjoner. Samtidig kan forskjeller i helseprofesjonenes egenart, som kompetanse, arbeidsoppgaver og organisering av praksisstudier på arbeidsplassen, gi grunn for viktige forskjeller i vilkår for praksisveiledning. Hensikten med denne studien var å spesifikt belyse radiografers erfaring med praksisveiledning, med søkelys på veilederkompetanse og rammefaktorer.
Materiale og metode
En tverrfaglig prosjektgruppe fra helseforetak- og høgskoler i Helse Midt-Norge (HMN) gjennomførte en regional spørreundersøkelse for praksisveiledere som omfattet alle helsefaglige profesjoner i spesialisthelsetjenesten med veiledningsplikt (16). Dette omfattet sykepleier, ergoterapeut, fysioterapeut, vernepleier, bioingeniør, audiograf, radiograf/stråleterapeut, sosionom, jordmor og barnevernspedagog. Datainnsamlingen ble gjennomført ved hjelp av den elektroniske programvaren Questback i perioden 1. november - 31. desember 2013. Invitasjon til deltakelse i spørreundersøkelsen ble sendt til alle helsefagarbeidere med veiledningsplikt i HMN.
Informantenes rett til informert samtykke, konfidensialitet, anonymitet og respekt i presentasjon av data ble ivaretatt. Prosjektet var i tråd med forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi og var med hensyn til dette meldt til og godkjent av personvernombudet for forskning i Helse Møre og Romsdal HF. Studien er beskrevet i sin helhet i rapporten «Kvalitet og kompetanse i praksisveiledning av studenter i helse- og sosialfag i spesialisthelsetjenesten» (16).
Spørreundersøkelsen ble avsluttet ved
nei på innledende spørsmål: Har du hatt ansvar eller medansvar for veiledning og vurdering av studenter i en veiledet praksisperiode i løpet av de siste 10 årene? 39% av alle inviterte responderte, hvorav 63% gikk videre fra innledende spørsmål og gjennomførte undersøkelsen (N=2025) (16). Utvalget består av ansatte ved de tre helseforetakene i HMN-RHF som har veiledet studenter i praksis i perioden 2004-2013. I denne studien presenteres resultater for radiograffaglige praksisveiledere (radiografer og stråleterapeuter, N=82). Noen av respondentene svarte ikke på enkelte spørsmål, og utvalgets svarprosent på spørsmålene varierte fra 96 til 100%. Praksisveileder i denne sammenheng er definnert som radiograf/ stråleterapeut ansatt ved det aktuelle helseforetak, og som har tatt på seg veiledningsansvar for student(er) i praksis.
I denne studien inkluderte vi svar avgitt av praksisveiledere om typer videreutdanning, og påstander knyttet til praksisveilederes utførelse av veiledning og ytre rammeforhold. Svaralternativene til påstander var gradering av enighet: (1) stemmer helt, (2) stemmer ganske bra, (3) stemmer ikke særlig bra og (4) stemmer ikke i
Gå til medietDet er bred enighet om at veilederkompetanse hos praksisveileder er av stor betydning for studentenes læring i praksis (2-7). Praksisveileders faglige kunnskap er viktig, men flere studier viser at trygghet og tillit mellom student og praksisveileder er mest sentralt for studentens læring (4-6, 8). Det er i samtalen og samspillet mellom student og praksisveileder at opplysning og utvikling finner sted. Studentene skal, i tillegg til å etablere kunnskap, også reflektere kritisk over denne og etablere en faglig dannelse (9). Dannelse innen utdanning krever en praksisveileder som er i stand til å stille krav hvor studenten får muligheter til å utvikle seg, slik at studentens mestringskompetanse styrkes (2). Kunnskap om rollen som veileder beskriver Landmark og medarbeidere (2003) som å gi følelse av trygghet og tilstedeværelse i veiledningen, differensiering av student- og veilederrolle og det å være rollemodell (10). Berthelsen (2012) viser i sin studie at det å gjennomføre veilederutdanning endrer praksisveilederens syn på hva veiledning og læring er, og at praksisveiledere med formell kompetanse i større grad tar utgangspunkt i studentens ståsted og lager et lærende klima rundt studenten (5).
Kaspersen og Kårstein hevder at praksisveileder bør ha avsatt tid til kompetansehevende tiltak innen veiledning, samt til forberedelser, til å veilede, og til pasienter, da alt dette er nøkkelfaktorer for å kunne gi studenten en god praksisopplevelse (11). Formativ vurdering underveis, gjennom konkrete og kontinuerlige tilbakemeldinger fra praksisveilederen, skaper trygghet hos studenten, fordi det angir grad av måloppnåelse med tanke på læringsutbyttene for praksisstudiene (4, 6, 12). Praksisveiledere ønsker at forventninger til hvordan vurdering skal utøves, formidles tydeligere, både fra egen ledelse og fra utdanningene (10). Ledelsesforankring er viktig for å sikre kvalitet og relevans i praksisstudiene. Selv om ledelsen i helseforetakene framholder veiledningsoppgaven som viktig, er det erfart at oppgaven gis lav prioritet (11). Konsekvensene for praksisveiledere er mangel på avsatt tid og/eller ressurser til å følge opp og veilede studenter, og utilstrekkelig støtte fra ledelse ved arbeidssted.
Samarbeid mellom praksisveilederne og utdanningsinstitusjonens undervisere er ifølge Hatlevik (2012) særlig viktig for å tilrettelegge for godt samsvar mellom teori og praksis i et bachelorstudie, og for å sikre at det tas hensyn til praksisveileders vurdering av studenter (13). Flere studier beskriver samarbeidet som både skjørt og utfordrende, og praksisveilederne uttrykker manglende støtte og samarbeid om veiledning og vurdering (14, 15).
Sykepleie er den største helseprofesjonen, og forskning og kunnskap om praksisveiledning omfatter i hovedsak denne gruppen, både regionalt, nasjonalt og internasjonalt. Mye av kunnskapen fra sykepleie vil være direkte overførbar til andre helseprofesjoner. Samtidig kan forskjeller i helseprofesjonenes egenart, som kompetanse, arbeidsoppgaver og organisering av praksisstudier på arbeidsplassen, gi grunn for viktige forskjeller i vilkår for praksisveiledning. Hensikten med denne studien var å spesifikt belyse radiografers erfaring med praksisveiledning, med søkelys på veilederkompetanse og rammefaktorer.
Materiale og metode
En tverrfaglig prosjektgruppe fra helseforetak- og høgskoler i Helse Midt-Norge (HMN) gjennomførte en regional spørreundersøkelse for praksisveiledere som omfattet alle helsefaglige profesjoner i spesialisthelsetjenesten med veiledningsplikt (16). Dette omfattet sykepleier, ergoterapeut, fysioterapeut, vernepleier, bioingeniør, audiograf, radiograf/stråleterapeut, sosionom, jordmor og barnevernspedagog. Datainnsamlingen ble gjennomført ved hjelp av den elektroniske programvaren Questback i perioden 1. november - 31. desember 2013. Invitasjon til deltakelse i spørreundersøkelsen ble sendt til alle helsefagarbeidere med veiledningsplikt i HMN.
Informantenes rett til informert samtykke, konfidensialitet, anonymitet og respekt i presentasjon av data ble ivaretatt. Prosjektet var i tråd med forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi og var med hensyn til dette meldt til og godkjent av personvernombudet for forskning i Helse Møre og Romsdal HF. Studien er beskrevet i sin helhet i rapporten «Kvalitet og kompetanse i praksisveiledning av studenter i helse- og sosialfag i spesialisthelsetjenesten» (16).
Spørreundersøkelsen ble avsluttet ved
nei på innledende spørsmål: Har du hatt ansvar eller medansvar for veiledning og vurdering av studenter i en veiledet praksisperiode i løpet av de siste 10 årene? 39% av alle inviterte responderte, hvorav 63% gikk videre fra innledende spørsmål og gjennomførte undersøkelsen (N=2025) (16). Utvalget består av ansatte ved de tre helseforetakene i HMN-RHF som har veiledet studenter i praksis i perioden 2004-2013. I denne studien presenteres resultater for radiograffaglige praksisveiledere (radiografer og stråleterapeuter, N=82). Noen av respondentene svarte ikke på enkelte spørsmål, og utvalgets svarprosent på spørsmålene varierte fra 96 til 100%. Praksisveileder i denne sammenheng er definnert som radiograf/ stråleterapeut ansatt ved det aktuelle helseforetak, og som har tatt på seg veiledningsansvar for student(er) i praksis.
I denne studien inkluderte vi svar avgitt av praksisveiledere om typer videreutdanning, og påstander knyttet til praksisveilederes utførelse av veiledning og ytre rammeforhold. Svaralternativene til påstander var gradering av enighet: (1) stemmer helt, (2) stemmer ganske bra, (3) stemmer ikke særlig bra og (4) stemmer ikke i
