Regjeringen har nå sittet i snart tre år, mens virkningen av jordbruksavtalene har et års etterslep. Altså er vi midtveis i stortingsperioden med rådende politikk. De store endringene ble gjennomført i 2014 med Listhaug ved roret, og det medførte brudd i forhandlingene. De to siste jordbruksavtalene bærer preg av reparasjoner, og det ble inngått avtaler.
Systemet er slik at jordbruksavtalen inneholder to momenter for inntekt, budsjettmidler som er tilskudd fra staten, og pris på produktene som det er opp til jordbruket selv å ta ut i markedet. Man forhandler altså om inntektsmuligheter. Utviklingen her har vært at budsjettmidlenes andel minker og er nede i 1 prosent av statsbudsjettet, noe som er mindre enn i EU.
Prisen på produktene utgjør mer og mer av bondens inntekt. For forbrukerne utgjør dette beskjedne 30 kr merutgift pr. innbygger ved årets oppgjør. Internt i landbruket betyr dette at når budsjettmidlene krymper, vil bruk med stor produksjon har en bedre utvikling enn små bruk angående inntekt.
Når Bondelaget inngikk avtale i år, var det i bevissth
