I stedet har bistanden vært opptatt av å hylle demokratiet i Mali og presentere ørkenspredning og klimaendringene som de største truslene mot landets utvikling. Dette har indirekte bidratt til opprørernes fremgang. Frustrasjonen vi ser i Mali kan skape liknende opprør andre steder.
I 2012 kollapset Mali, og det kan komme til å ta flere tiår før landet er tilbake der det var, både politisk og økonomisk. Det er flere årsaker til krisa, men en utløsende faktor var bombingen av Libya og drapet på Gaddafi høsten 2011, noe som Norge har et visst ansvar for. Dette førte til at et sted mellom 1000 og 4000 tuaregsoldater i den libyske hæren reiste tungt bevæpnet hjem til Mali, hvilket ga en ny kraft til et allerede ulmende tuaregopprør i Nord-Mali. I samarbeid med jihadister rykket så en del av disse tuaregene sørover før opprørshæren ble slått tilbake av den franske motoffensiven i januar 2013.
I dag er imidlertid jihadistene tilbake og kontrollerer ikke bare landsbygda i Nord-Mali, men også Mopti-regionen sentralt i landet. Dette har skjedd ved at små grupper gradvis har installert seg i området. Disse gruppene får stadig mer oppslutning blant småbønder og ikke minst gjeterfolk (pastoralister). Hæren og statsapparatet har på sin side trukket seg tilbake til byene. Staten har blitt så upopulær at mange ser jihadistene som et bedre alternativ. Det til tross for at den har vært hyllet av vestlig bistand som en modell for afrikansk demokratiutvikling,
Hamadoun Koufa
Hamadoun Koufa regnes som lederen for den største jihadistgruppen i Mopti-regionen (Front de libération de Macina). På 2000-tallet ble han gradvis en overbevist salafist gjennom ekstern innflytelse og reiser til blant annet Pakistan og Afghanistan.
S