Arbeidsmanden
21.01.2021
Forbundssekretær Terje Mikkelsen klarte artium med et nødskrik. Nå er han forbundets leksikon når det kommer til avtale- og lovverk for vekterne.
Vi er i første halvdel av 90-tallet.
Terje Mikkelsen er 25 år og jobber som nattevakt i Oljedirektoratet. På nattevakten skjer det ingenting, beredskapen er et eneste stort vakuum av tid han kan fylle med hva han vil. Internettet er kommet, men er ennå ikke tatt i bruk av hvermansen, og Terje er uansett ikke typen til å sitte og glo på en film på en skjerm. Ikke har han nattradio heller, kroppen klør av kjedsomhet. Men der er et bibliotek, og han finner fram bøker.
Ikke skjønnlitteratur, men leksika og oppslagsverk med all slags informasjon. Da han har gått tom for interessante emner, begynner han med slektsgransking. Han kartlegger hele familietreet sitt tilbake 1500- og 1600-tallet - etter det begynner han å samle frimerker.
Han har ennå ikke innsett at «det er vekter jeg er». Han tenker fremdeles at vekterjobben er noe han skal tjene penger på inntil han blir ingeniør, kokk eller noe annet som ligger for ham.
Ute av streikebobla
I dag er Terje Mikkelsen 53 år og å regne som erfaren i vaktbransjen, og har nettopp vært streikegeneral i en av de lengste arbeidskonfliktene i privat sektor her til lands noensinne.
Nesten tre måneder tok det for Arbeidsmandsforbundet å bli enige med arbeidsgivernes organisasjon, og kanskje lå det i kortene. De siste tre-fire årene har det bygget seg opp en spenning mellom partene, og rett før lønnsoppgjøret sa et av de største vaktselskapene, Securitas, opp sin samarbeidsavtale med både tillitsvalgte og vernetjeneste i bedriften.
Det er bare noe av det Terje Mikkelsen har stått i siden han ble forbundssekretær i 2015, og da han møtte motparten over forhandlingsbordet i september, ble han stridig. Ikke misforstå, han er ikke blant dem som slår neven i bordet og hever stemmen - synlig forbanna blir han først når han driver med praktiske ting - men det kommer en ekstra intensitet over rogalandsdialekta.
- Det ble en stillingskrig hvor begge parter var like bestemte, «her skal vi vise den andre at man ikke kan streike seg til viljen sin», sier han.
- Og så var det ingen som fikk viljen sin?
Da resultatet av uravstemningen kom, viste det seg at bare et knapt flertall av vekterne svarte ja til tariffavtalen forbundet hadde forhandlet fram.
- Jeg tror begge parter føler at de har vunnet litt og tapt mye - det har vært en forferdelig lang konflikt som ikke har v�
Les opprinnelig artikkelTerje Mikkelsen er 25 år og jobber som nattevakt i Oljedirektoratet. På nattevakten skjer det ingenting, beredskapen er et eneste stort vakuum av tid han kan fylle med hva han vil. Internettet er kommet, men er ennå ikke tatt i bruk av hvermansen, og Terje er uansett ikke typen til å sitte og glo på en film på en skjerm. Ikke har han nattradio heller, kroppen klør av kjedsomhet. Men der er et bibliotek, og han finner fram bøker.
Ikke skjønnlitteratur, men leksika og oppslagsverk med all slags informasjon. Da han har gått tom for interessante emner, begynner han med slektsgransking. Han kartlegger hele familietreet sitt tilbake 1500- og 1600-tallet - etter det begynner han å samle frimerker.
Han har ennå ikke innsett at «det er vekter jeg er». Han tenker fremdeles at vekterjobben er noe han skal tjene penger på inntil han blir ingeniør, kokk eller noe annet som ligger for ham.
Ute av streikebobla
I dag er Terje Mikkelsen 53 år og å regne som erfaren i vaktbransjen, og har nettopp vært streikegeneral i en av de lengste arbeidskonfliktene i privat sektor her til lands noensinne.
Nesten tre måneder tok det for Arbeidsmandsforbundet å bli enige med arbeidsgivernes organisasjon, og kanskje lå det i kortene. De siste tre-fire årene har det bygget seg opp en spenning mellom partene, og rett før lønnsoppgjøret sa et av de største vaktselskapene, Securitas, opp sin samarbeidsavtale med både tillitsvalgte og vernetjeneste i bedriften.
Det er bare noe av det Terje Mikkelsen har stått i siden han ble forbundssekretær i 2015, og da han møtte motparten over forhandlingsbordet i september, ble han stridig. Ikke misforstå, han er ikke blant dem som slår neven i bordet og hever stemmen - synlig forbanna blir han først når han driver med praktiske ting - men det kommer en ekstra intensitet over rogalandsdialekta.
- Det ble en stillingskrig hvor begge parter var like bestemte, «her skal vi vise den andre at man ikke kan streike seg til viljen sin», sier han.
- Og så var det ingen som fikk viljen sin?
Da resultatet av uravstemningen kom, viste det seg at bare et knapt flertall av vekterne svarte ja til tariffavtalen forbundet hadde forhandlet fram.
- Jeg tror begge parter føler at de har vunnet litt og tapt mye - det har vært en forferdelig lang konflikt som ikke har v�
