Det er ingen grunn til å betvile at Heineken, som mange andre multinasjonale selskaper, har benyttet seg av svake afrikanske stater, men noe av argumentasjonen til både Endal og forfatter van Beemen synes sær i en afrikansk virkelighet.
Endals fire hovedargumenter mot Heineken er at selskapet skaper økt alkoholforbruk, at det utnytter svake politiske systemer, at det har superprofitt på sitt ølsalg i Afrika og at det bruker unge jenter til å markedsføre sine produkter. Dette mener han er grunnlag for at Statens pensjonsfond utland (Oljefondet) bør trekke ut sine seks milliarder kroner i Heineken. Jeg skal ta for meg disse argumentene i rekkefølge.
Økt alkoholforbruk
Det gjennomsnittlige ølforbruket på verdensbasis er ca 40 liter øl i året per voksen. På det afrikanske kontinentet er gjennomsnittsforbruket kun en fjerdedel av dette. Øl er et legalt produkt og de fleste jeg kjenner både i Europa og Afrika nyter det regelmessig. Jeg minnes Norges støtte til Mosambiks betalingsbalanse på slutten av 90-tallet. Ved nærmere ettersyn viste det seg at en av de største postene Norge bidro til var import av maltekstrakt til det største ølbryggeriet i Maputo.
Med økende middelklasser rundt i en del afrikanske land, har også ølforbruket økt. Endal mener at Heineken retter seg inn mot fattige afrikanere uten utdanning og dermed
