Martin Luiga, en tidlig nøkkelperson i spillstudioet ZA/UM, meldte at de tre mest sentrale skaperne bak den banebrytende spilldebuten Disco Elysium var kastet ut av selskapets eiere. Og dette i all hemmelighet, trioen har vært ute siden november i fjor.
Rollespillet, hvis bakteppe var idealister som ble knust av pengemakt, ble en storselger mot alle odds.
Men nå har fiksjonen blitt virkelighet. Med grunnleggerne ute sitter nemlig investorene igjen med en inntjeningsmaskin de kan styre selv. I et sier Luiga at situasjonen gir mening, på et vis:
- Hvorfor skulle vi få lov til å skape en vellykket kritikk av kapital i en verden fylt med lidelse, og så ikke måtte lide for det selv?
Nye strømninger
De siste årene har spill og samtalen rundt dem blitt politiske som aldri før.
Det synes kanskje ikke i traileren for Mario-filmen eller i linsa til Dagsrevyens kameraer når de sveiper over spillskjermene på The Gathering i påsken, men under overflaten bobler og syder det. Og oftere enn ikke gløder det rødt.
Det er knapt mulig å besøke de store spillnettstedene uten å støte på ideer om kapitalisme, arbeidermakt og fagorganisering av utbrente spillskapere.
Oppstandelsen som fulgte nyheten om ZA/UM er et eksempel på disse nye strømningene.
Kollektiv av kunstnere og poeter
Det er ikke uvanlig at ikoniske spillskapere må forlate sin post, eller at fansen raser. Likevel:
Regissør Robert Kurvitz, manusforfatter Helen Hindpere og kunstner Aleksander Rostov skilte seg ut fra start. De omtalte ZA/UM som et kollektiv av poeter og kunstnere, og hadde en hang til å nevne Marx og Engels i takketalene for de mange prisene spillet vant.
En trio av spillutviklere preget av oppveksten i postsovjetiske Estland, med uttalte idealer som virket tett sammenvevd med hva Disco Elysium forsøkte å si.
Fortellingen følger en drapsetterforskning i byen Revachol, som stadig sliter med å komme til hektene etter at en kommunistisk revolusjon ble slått ned av eierklassen.
Tross at spillutviklerne åpenbart lener godt til venstre er spillets syn på politikk og samfunn temmelig mangefasettert og tvetydig. Det har ikke hindret brukere på spillets offisielle Discord-chattekanal i å danne virtuelle lesesirkler og anbefale hverandre kommunistiske verker.
Disco Elysium er særdeles litterær i formen, noe tidligere i år. Som jeg skrev da har spillet «fått samme funksjon som snakkis-romanene som med jevne mellomrom treffer offentligheten».
Spillet setter ulike måter å organisere samfunnet opp mot hverandre, og er stappet med fagforeninger, havnestreiker, politiske visjonsreiser og folk som er så rike at de blir fysisk usynlige. Ideene spillet presenterer er i sin tur blitt gjenstand for heftig nærlesning og diskusjon blant spillere.
K
