Jeg har tidligere uttalt meg kritisk til vedtaket om 10 000 kvoteflyktninger fra Syria og argumentert for at kvoteordningen må sees i sammenheng med andre varige løsninger.
Her skal jeg peke på et annet aspekt som pussig nok ingen i norsk offentlighet har påpekt (meg bekjent), nemlig faren for et slikt instrument lett kan komme til å utilsiktede virkninger i de landene det anvendes.
For ikke straks å bli misforstått, la meg understreke at kvote-ordningen - slik jeg ser det - har mye for seg. Ordningen fungerer i store trekk som garanti for at de som kommer til Norge er reelle flyktninger (skjønt noen burde vært avvist, som jeg poengterer lenger nede). Den bør absolutt inngå som en av tre varige løsninger for de som er definert som flyktninger i første asylland. Poenget med dette innlegget er bare å gjøre ordskiftet litt mer edruelig. Heller ikke kvoteflyktnings--instrumentet er fritt for nedsider og dilemmaer.
Kriteriene
Hittil har diskusjonen om kvoteflyktninger stort sett dreid seg om kostnader. Det er etter mitt syn både relevant og betimelig. Når man vet at antallet flyktninger som gjenbosettes utgjør noen promille bare, av alle de som befinner seg i fastlåste flyktningsituasjoner, og man samtidig vet at kostnadene for kvoteflyktningene kan tangere størrelsen på det humanitære budsjettet (avhengig av antall og hvordan man regner på det), ja så er det forståelig at det settes spørsmålstegn, ikke bare ved kostnadseffektiveten, men også om det er etiske forsvarlig.
Hvordan kan man favorisere noen få, på bekostning av de mange? Jeg lar begge spørsmålene ligge, men noterer meg at det er de som mener man at tross slike innvendinger likevel bør ta kvoteflyktninger til Norge. Ref i ntervjuene i Bistandsaktuelt nylig med Jørgen Carling i PRIO og Paal Nesse i Flyktninghjelpen.
En innvending er at det er snakk om ulike kategorier (kvoteflyktninger er vesentlig annerledes stilt enn andre flyktninger). En


































































































