Sykepleien
08.12.2016
Kos og kjærlighet var mer effektivt enn belteseng og store doser medisin da Maja Thune var innlagt.
Beltene strammer rundt livet og anklene, men aller verst er de rundt håndleddene. De stopper alle armbevegelser.
En gang kom hun seg ut av beltene. Da klippet pleierne nye huller i reimene. «Vi har ikke belter i extra small her, skjønner du», fikk hun høre. Det stakk.
Det er lenge siden nå. Hun veide 48 kilo på den tiden.
- De holdt meg så hardt. Åtte-ti menn, alle som var på jobb. En på hver arm, en på hvert bein, en holdt hodet, et par på magen ... Slik er det hun husker det. - Det skjedde hele tiden. De siste årene tilspisset det seg. Jeg hadde konstant blåmerker på kroppen. Ingen hadde så mange blåmerker som meg.
Første gangen Maja Thune var innlagt var hun 17 år. Siste gangen 25. Hun var tvangsinnlagt 14 ganger. To ganger la hun seg inn frivillig.
Thune, som nå er 38 år, tenker tilbake over en kopp kaffe på en kafé på Tøyen i Oslo. Det er ikke vanskelig å snakke om det som skjedde bak lukkete dører. Hun har satt ord på det så mange ganger.
- Jeg har jobbet med følelsene. Gått i dybden og fått kontakt med min indre kjerne. Ingenting kan såre meg slik som før, mener hun.
SKRIVER BØKER
Da hun var 25, skrev hun boken Jeg har en drøm, der egne erfaringer ble til historien om Minnas møte med psykiatrien. Nå er hun yogainstruktør og uttrykksterapeut, og boken Yoga som terapi ble utgitt for et par år siden. Synet på psykiatrien er som før: Minst mulig tvang. Og minst mulig medisin.
Men merkelappen «pillehater» vil hun ikke ha:
- Blir du drapstruet, må du sette injeksjon. Men det er forskjell på en mann på 150 kilo, klin psykotisk etter å ha tatt amfetamin, som har myrdet familien sin, og en spinkel jente full av angst.
Belter bør bare brukes ved en sjelden, sjelden anledning.
- Selv om jeg var tynn, så må jeg ha vært sterk. Jeg slo ting i veggene, men bare når jeg følte meg krenket. Jeg kastet ikke på noen. Det var redd jeg var. Redsel ligger ofte under raseriet.
Thune husker også dette:
En spe, kvinnelig pleier holder rundt henne. Hun klarer fint å roe Maja ned, helt alene, bare ved å hegne om henne og stryke henne over håret. Det er ofte de modne damene Maja er tryggest på.
KUNNE IKKE PRATE KLART
Hun fikk mange diagnoser: Border line, manisk depressiv, schizofren. Det var spiseforstyrrelser, selvskading og selvmordsforsøk.
- Jeg hadde alt, vet du.
Hun gikk på mange typer medisiner. Dosene var så store at hun ikke kunne prate klart. Hun greide knapt å gå, sovnet ved bordet. Hadde rykninger i ansiktet.
- Psykofarmaka er bra for noen. Helt nødvendig også. For meg var det mest negativt, en veldig påkjenning for kroppen. Men beroligende kunne være godt når jeg var som reddest.
- Hva krenket deg?
- Å bli stengt inne bak lukkete dører mot min vilje. Å bli fratatt telefonen. Jeg hadde ingen motivasjon for å gå på medisiner, men ble tvunget til det. Jeg lå i belteseng. Det er det motsatte av autonomi. Krenkelsene blir en belastning i tillegg til de psykiske plagene man i utgangspunktet sliter med.
- Men du trengte vel å bli skjermet?
- Nei, det ble verre, det virket mot sin hensikt. Jeg ble grensesatt uten at jeg skjønte hvorfor. Jeg var nok som en kinaputt. Jeg roet meg ikke på skjerming, sov ikke. Var gira og full av faen.
KJÆRLIGHET SOM MEDISIN
Foredraget «Kjærlighet som medisin, om å bli sett i psykiatrien», som Maja Thune skal holde på litteraturhuset i desember, ble fullboo
Gå til medietEn gang kom hun seg ut av beltene. Da klippet pleierne nye huller i reimene. «Vi har ikke belter i extra small her, skjønner du», fikk hun høre. Det stakk.
Det er lenge siden nå. Hun veide 48 kilo på den tiden.
- De holdt meg så hardt. Åtte-ti menn, alle som var på jobb. En på hver arm, en på hvert bein, en holdt hodet, et par på magen ... Slik er det hun husker det. - Det skjedde hele tiden. De siste årene tilspisset det seg. Jeg hadde konstant blåmerker på kroppen. Ingen hadde så mange blåmerker som meg.
Første gangen Maja Thune var innlagt var hun 17 år. Siste gangen 25. Hun var tvangsinnlagt 14 ganger. To ganger la hun seg inn frivillig.
Thune, som nå er 38 år, tenker tilbake over en kopp kaffe på en kafé på Tøyen i Oslo. Det er ikke vanskelig å snakke om det som skjedde bak lukkete dører. Hun har satt ord på det så mange ganger.
- Jeg har jobbet med følelsene. Gått i dybden og fått kontakt med min indre kjerne. Ingenting kan såre meg slik som før, mener hun.
SKRIVER BØKER
Da hun var 25, skrev hun boken Jeg har en drøm, der egne erfaringer ble til historien om Minnas møte med psykiatrien. Nå er hun yogainstruktør og uttrykksterapeut, og boken Yoga som terapi ble utgitt for et par år siden. Synet på psykiatrien er som før: Minst mulig tvang. Og minst mulig medisin.
Men merkelappen «pillehater» vil hun ikke ha:
- Blir du drapstruet, må du sette injeksjon. Men det er forskjell på en mann på 150 kilo, klin psykotisk etter å ha tatt amfetamin, som har myrdet familien sin, og en spinkel jente full av angst.
Belter bør bare brukes ved en sjelden, sjelden anledning.
- Selv om jeg var tynn, så må jeg ha vært sterk. Jeg slo ting i veggene, men bare når jeg følte meg krenket. Jeg kastet ikke på noen. Det var redd jeg var. Redsel ligger ofte under raseriet.
Thune husker også dette:
En spe, kvinnelig pleier holder rundt henne. Hun klarer fint å roe Maja ned, helt alene, bare ved å hegne om henne og stryke henne over håret. Det er ofte de modne damene Maja er tryggest på.
KUNNE IKKE PRATE KLART
Hun fikk mange diagnoser: Border line, manisk depressiv, schizofren. Det var spiseforstyrrelser, selvskading og selvmordsforsøk.
- Jeg hadde alt, vet du.
Hun gikk på mange typer medisiner. Dosene var så store at hun ikke kunne prate klart. Hun greide knapt å gå, sovnet ved bordet. Hadde rykninger i ansiktet.
- Psykofarmaka er bra for noen. Helt nødvendig også. For meg var det mest negativt, en veldig påkjenning for kroppen. Men beroligende kunne være godt når jeg var som reddest.
- Hva krenket deg?
- Å bli stengt inne bak lukkete dører mot min vilje. Å bli fratatt telefonen. Jeg hadde ingen motivasjon for å gå på medisiner, men ble tvunget til det. Jeg lå i belteseng. Det er det motsatte av autonomi. Krenkelsene blir en belastning i tillegg til de psykiske plagene man i utgangspunktet sliter med.
- Men du trengte vel å bli skjermet?
- Nei, det ble verre, det virket mot sin hensikt. Jeg ble grensesatt uten at jeg skjønte hvorfor. Jeg var nok som en kinaputt. Jeg roet meg ikke på skjerming, sov ikke. Var gira og full av faen.
KJÆRLIGHET SOM MEDISIN
Foredraget «Kjærlighet som medisin, om å bli sett i psykiatrien», som Maja Thune skal holde på litteraturhuset i desember, ble fullboo
