Bok og bibliotek
07.02.2019
Jeg er I Emily Brontës landskap, og vinden blåser . Så er det stille, så kommer solen frem - men der kom det plutselig en regndråpe! En fet, grå muldvarp piler inn et hull, noen ryper hopper rundt noen meter unna, en lerke skyter i været høyt mot himmelen .
Myrheiene til Emily Brontë (1818-1848) - de som var forutsetningene for både hennes eneste roman, «Stormfulle høyder», for poesien hennes, og også for romanene til de to andre søstrene - er folketomme, men langt fra tomme. Min veiviser Johnnie Briggs og jeg er ute på «the moors», og rett som det er hører vi de nydelig tonene fra en vipe, eller vi ser en langnebbet spove.
- Der har vi en tornirisk, sier Johnnie med kjennermine og peker på en annen liten fugl. Han er nesten like lommekjent her ute på heia som Emily Brontë var det for 170 år siden. Heiene er omtrent de samme de også, enda mer øde kanskje, for vi ser flere steinmurer som er rester etter gårder som en gang lå her. Men Emily hadde kjent igjen den vide horisonten, som er like stor og åpen i alle retninger, fiolett helt ytterst mot himmelen, nesten ubrutt av bebyggelse.
- Emily trivdes best her oppe. Hun likte seg i prestegården også, og var en god husholderske for sin far, Patrick, mot slutten av livet, men det var her hun følte seg fri, sier Johnnie.
Pilgrimsreiser
Kan man forstå mer av et forfatterskap ved å oppsøke stedet der forfatteren bodde eller landskapet hun eller han hadde rundt seg og ble inspirert av? Virginia Woolf skrev: «Jeg vet ikke om pilgrimsferder til berømte menneskers hellige steder, ikke burde fordømmes som sentimentale reiser». Jeg skjønner henne, men i likhet med Virginia, som besøkte Haworth i 1904, blir jeg trukket mot Emilys hjemsted uansett.
Pilgrimsreisene til Haworth begynte nesten med en gang romanforfatteren Elizabeth Gaskell hadde skrevet den første biografien om Charlotte Brontë i 1857. Boken ble en enorm viktoriansk bestselger og skapte myten om de tre hyperbegavede søstrene som tilsynelatende ut av intet spant fantastiske romaner
Gå til mediet- Der har vi en tornirisk, sier Johnnie med kjennermine og peker på en annen liten fugl. Han er nesten like lommekjent her ute på heia som Emily Brontë var det for 170 år siden. Heiene er omtrent de samme de også, enda mer øde kanskje, for vi ser flere steinmurer som er rester etter gårder som en gang lå her. Men Emily hadde kjent igjen den vide horisonten, som er like stor og åpen i alle retninger, fiolett helt ytterst mot himmelen, nesten ubrutt av bebyggelse.
- Emily trivdes best her oppe. Hun likte seg i prestegården også, og var en god husholderske for sin far, Patrick, mot slutten av livet, men det var her hun følte seg fri, sier Johnnie.
Pilgrimsreiser
Kan man forstå mer av et forfatterskap ved å oppsøke stedet der forfatteren bodde eller landskapet hun eller han hadde rundt seg og ble inspirert av? Virginia Woolf skrev: «Jeg vet ikke om pilgrimsferder til berømte menneskers hellige steder, ikke burde fordømmes som sentimentale reiser». Jeg skjønner henne, men i likhet med Virginia, som besøkte Haworth i 1904, blir jeg trukket mot Emilys hjemsted uansett.
Pilgrimsreisene til Haworth begynte nesten med en gang romanforfatteren Elizabeth Gaskell hadde skrevet den første biografien om Charlotte Brontë i 1857. Boken ble en enorm viktoriansk bestselger og skapte myten om de tre hyperbegavede søstrene som tilsynelatende ut av intet spant fantastiske romaner
