Bok og bibliotek
21.11.2019
En av Norges mest kontroversielle forfattere gjennom tidene, Kaj Skagen, er ute med sin selvbiografi, og to av hans romaner gis ut på nytt i år. Hva er det med denne milde og hyggelige mann som provoserer så voldsomt?
Debatten rundt Kaj Skagens bok
Bazarovs barn (1983) regnes som en av de mest lidenskapelige i norsk litteraturhistorie. Dels på grunn av den, dels på grunn av romanen
Himmelen vet ingenting (1988), som frembragte minst like giftige reaksjoner, og dels fordi han tok sin oppgave som småbarnsfar svært alvorlig, var Skagen borte fra offentligheten i nesten to tiår.
Kaj Skagen sitter ved kjøkkenbordet i sin sjarmerende leilighet i Bergen, og snakker om hvordan det har vært å være uspiselig for kultureliten. I høst kommer han tilbake med et brak. Tre bøker kommer samtidig: selvbiografien Den forseglede ordre og nyutgivelser av de to ovennevnte, mest omstridte bøkene.
Det okergule murhuset fra omkring 1900 ligger litt opp i åsen i det tradisjonelle og godt bevarte byområdet Fjellet. Han bor i byen med de syv fjell, sammen med sin kone Margery Vibe, som er førsteamanuensis i litteratur, og de har utsikt til syv kirkespir. I leiligheten skal man lete lenge etter moderne designmøbler. Den rommer derimot massevis av eldre kunstskatter og kuriosa og har praktfull utsikt i tre himmelretninger. Bokhyllene går fra gulv til tak i de fleste værelsene. Det er meter på meter med romaner og dikt, og bøker om litteratur, historie, religion og filosofi - særlig Rudolf Steiner.
I et av de tre eldre skatollene jeg ser, står det tett i tett med bilder av barna. Han har en sønn med sin første kone og tre barn med sin nåværende. Hun skriver også ofte hjemmefra, på parets soveværelse. Mens han har egen skrivestue med separat inngang ved siden av, på samme trappeavsats.
Paria
- I selvbiografien forteller du at du tidlig på 2000-tallet møtte en dame som spurte om du var i slekt med «den Kaj Skagen som skrev bøker i forrige århundre»?
- Jovisst, det er helt sant, ler han. Men helt usynlig var han ikke. I selvbiografien forteller han om en opplesningskveld i Studentersamfundet i Bergen der han stod på plakaten sammen med Dag Solstad og Vigdis Hjorth, og at disse to kom gående i publikumsstrømmen på vei inn rett bak ham, og at han hørte Vigdis Hjorth si til Solstad: «Vi må passe på at vi ikke blir sittende ved siden av Kaj Skagen.»
Han bøyer seg nesten tvekroket av latter med tydelig morskap i de brune øynene. Hvis han lider under å ha vært paria i kulturlivet i årevis, skjuler han det godt.
- Er «den forseglede ordre» diktergjerningen? Du forteller om hvordan du da du var veldig ung - litt wergelandsk synes jeg - ser utover stjernehimmelen og det slår ned i deg: Jeg skal bli forfatter!
- Tittelen er hentet fra Søren Kierkegaard. Han bruker et bilde på hvilken oppgave vi har i livet. Ikke bare forfattere, det gjelder alle. Kierkegaard ser for seg at du er kaptein på ditt eget skip. Du har fått en ordre du skal utføre i livet. Men ordren ligger i forseglet konvolutt. Den kan ikke åpnes før skipet seiler på åpent hav, på en måte før du alt har levd livet, forklarer Skagen.
- Men ja, ifølge selvbiografien er det nettopp det tidlige gjennombruddet av trangen til å fortelle alle om hva som blir tenkt og opplevd alene, som er denne «forseglede ordren». Så seglet blir tidlig brutt. Men så lukker det seg igjen.
Fra kirke til opprører
For Skagens vedkommende var det en del bomturer før han fant kursen. Tidlig i tenårene ville han bli predikant eller misjonær, for det var umulig ikke å bli merket av det lavkirkelige miljøet han kom fra. I boken beskriver han at han forsøkte å ligge på gulvet om natten med bare et tynt pledd over seg, inspirert av en av sine forbilder, metodismens stifter John Wesley.
I 1969 var han elev ved det nystartede Forsøksgymnaset, og ble valgt til formann i organisasjonen for gymnasiaster og ungdomsskoleelever i Oslo og Akershus. Dette var på den tiden de unge ville revolusjonere samfunnet, og politiet måtte rykke ut for å få ro på mange skoler i hovedstaden. Den nittenårige Skagen opptrådte som forgrunnsfigur i avisene og på Dagsrevyen.
- Jeg hadde skjegg, gikk med fredsmerke og var imot Vietnamk
Gå til medietBazarovs barn (1983) regnes som en av de mest lidenskapelige i norsk litteraturhistorie. Dels på grunn av den, dels på grunn av romanen
Himmelen vet ingenting (1988), som frembragte minst like giftige reaksjoner, og dels fordi han tok sin oppgave som småbarnsfar svært alvorlig, var Skagen borte fra offentligheten i nesten to tiår.
Kaj Skagen sitter ved kjøkkenbordet i sin sjarmerende leilighet i Bergen, og snakker om hvordan det har vært å være uspiselig for kultureliten. I høst kommer han tilbake med et brak. Tre bøker kommer samtidig: selvbiografien Den forseglede ordre og nyutgivelser av de to ovennevnte, mest omstridte bøkene.
Det okergule murhuset fra omkring 1900 ligger litt opp i åsen i det tradisjonelle og godt bevarte byområdet Fjellet. Han bor i byen med de syv fjell, sammen med sin kone Margery Vibe, som er førsteamanuensis i litteratur, og de har utsikt til syv kirkespir. I leiligheten skal man lete lenge etter moderne designmøbler. Den rommer derimot massevis av eldre kunstskatter og kuriosa og har praktfull utsikt i tre himmelretninger. Bokhyllene går fra gulv til tak i de fleste værelsene. Det er meter på meter med romaner og dikt, og bøker om litteratur, historie, religion og filosofi - særlig Rudolf Steiner.
I et av de tre eldre skatollene jeg ser, står det tett i tett med bilder av barna. Han har en sønn med sin første kone og tre barn med sin nåværende. Hun skriver også ofte hjemmefra, på parets soveværelse. Mens han har egen skrivestue med separat inngang ved siden av, på samme trappeavsats.
Paria
- I selvbiografien forteller du at du tidlig på 2000-tallet møtte en dame som spurte om du var i slekt med «den Kaj Skagen som skrev bøker i forrige århundre»?
- Jovisst, det er helt sant, ler han. Men helt usynlig var han ikke. I selvbiografien forteller han om en opplesningskveld i Studentersamfundet i Bergen der han stod på plakaten sammen med Dag Solstad og Vigdis Hjorth, og at disse to kom gående i publikumsstrømmen på vei inn rett bak ham, og at han hørte Vigdis Hjorth si til Solstad: «Vi må passe på at vi ikke blir sittende ved siden av Kaj Skagen.»
Han bøyer seg nesten tvekroket av latter med tydelig morskap i de brune øynene. Hvis han lider under å ha vært paria i kulturlivet i årevis, skjuler han det godt.
- Er «den forseglede ordre» diktergjerningen? Du forteller om hvordan du da du var veldig ung - litt wergelandsk synes jeg - ser utover stjernehimmelen og det slår ned i deg: Jeg skal bli forfatter!
- Tittelen er hentet fra Søren Kierkegaard. Han bruker et bilde på hvilken oppgave vi har i livet. Ikke bare forfattere, det gjelder alle. Kierkegaard ser for seg at du er kaptein på ditt eget skip. Du har fått en ordre du skal utføre i livet. Men ordren ligger i forseglet konvolutt. Den kan ikke åpnes før skipet seiler på åpent hav, på en måte før du alt har levd livet, forklarer Skagen.
- Men ja, ifølge selvbiografien er det nettopp det tidlige gjennombruddet av trangen til å fortelle alle om hva som blir tenkt og opplevd alene, som er denne «forseglede ordren». Så seglet blir tidlig brutt. Men så lukker det seg igjen.
Fra kirke til opprører
For Skagens vedkommende var det en del bomturer før han fant kursen. Tidlig i tenårene ville han bli predikant eller misjonær, for det var umulig ikke å bli merket av det lavkirkelige miljøet han kom fra. I boken beskriver han at han forsøkte å ligge på gulvet om natten med bare et tynt pledd over seg, inspirert av en av sine forbilder, metodismens stifter John Wesley.
I 1969 var han elev ved det nystartede Forsøksgymnaset, og ble valgt til formann i organisasjonen for gymnasiaster og ungdomsskoleelever i Oslo og Akershus. Dette var på den tiden de unge ville revolusjonere samfunnet, og politiet måtte rykke ut for å få ro på mange skoler i hovedstaden. Den nittenårige Skagen opptrådte som forgrunnsfigur i avisene og på Dagsrevyen.
- Jeg hadde skjegg, gikk med fredsmerke og var imot Vietnamk
