Arbeidsmanden
04.03.2021
Å lære seg å si meninga si, har kostet renholder og tillitsvalgt Solveig Samuelsen mer enn de fleste.
All den ventinga! sier hun i telefonen.
Hun er ikke irritert over dårlig forbindelse eller en journalist som ringer to minutter over avtalt tid - nei, hun sukker over folks innstilling til pensjonisttilværelsen, som samtalen av en eller annen grunn stuper inn i. Og hun vil komme med et poeng med én gang, et slags varsku til alle de som tenker at bare de blir pensjonister, da skal de endelig begynne å strikke, drenere rundt hytta, sitte på kafé på blanke formiddagen eller se solnedgangen i Dubai.
- Ikke drøy med å gjøre noe du har lyst til, gjør det med én gang, sier hun. - Plutselig kan det være for sent.
Sånn snakker en som har mistet.
- Sa aldri ifra om noen ting
Solveig Samuelsen er 58 år og bor i Sandefjord, i en generasjonsbolig hvor de voksne sønnene har hver sin leilighet, den ene med kone og fire barn. Der er liv og røre og det passer Solveig godt. Barnebarna er noe av det som gir pandemihverdagen farge.
Hun er renholder i ISS på 26. året og regiontillitsvalgt i bedriften. Siden 2015 har hun dessuten tatt nesten alt som er av verv i Norsk Arbeidsmandsforbund - hun er leder for avdeling 1 Øst og sitter i landsstyret, tariffråd og bransjeråd.
I disse posisjonene blir hun ofte stående i spagat mellom ledere og ansatte i en bedrift. Den ene dagen kan hun kreve inn en etterbetaling, den andre kan hun varsle om ukultur. Det er begge samtaler den unge Solveig aldri ville tørre å ta.
Hun var ikke den som snakket høyt i klassen. Å bli elevrådsleder var utenkelig.
- Jeg sa aldri ifra om noen ting, jeg. Å tørre å si meninga mi, det er noe jeg har måttet lære meg. Og det har vært en hard skole.
- Flukt ut av elendighet
Når vi nå forteller Solveigs historie, må vi understreke at det er hennes opplevelse. En søster har bekreftet det 58-åringen forteller om oppveksten, og sønnene har fått lese gjennom og sagt at det er greit at mamma forteller sin historie. Mannen fra første ekteskap lever ikke lenger.
Solveig vokste opp i Sandefjord i et hjem med fire søsken. Som 16-åring ble hun gravid med kjæresten. Det var ikke et uhell, hun visste akkurat hva hun gjorde. Moren var fra en kristen familie, og med barn i magen måtte Solveig gifte seg og flytte fra barndomshjemmet.
- Det ble en flukt ut av elendi
Les opprinnelig artikkelHun er ikke irritert over dårlig forbindelse eller en journalist som ringer to minutter over avtalt tid - nei, hun sukker over folks innstilling til pensjonisttilværelsen, som samtalen av en eller annen grunn stuper inn i. Og hun vil komme med et poeng med én gang, et slags varsku til alle de som tenker at bare de blir pensjonister, da skal de endelig begynne å strikke, drenere rundt hytta, sitte på kafé på blanke formiddagen eller se solnedgangen i Dubai.
- Ikke drøy med å gjøre noe du har lyst til, gjør det med én gang, sier hun. - Plutselig kan det være for sent.
Sånn snakker en som har mistet.
- Sa aldri ifra om noen ting
Solveig Samuelsen er 58 år og bor i Sandefjord, i en generasjonsbolig hvor de voksne sønnene har hver sin leilighet, den ene med kone og fire barn. Der er liv og røre og det passer Solveig godt. Barnebarna er noe av det som gir pandemihverdagen farge.
Hun er renholder i ISS på 26. året og regiontillitsvalgt i bedriften. Siden 2015 har hun dessuten tatt nesten alt som er av verv i Norsk Arbeidsmandsforbund - hun er leder for avdeling 1 Øst og sitter i landsstyret, tariffråd og bransjeråd.
I disse posisjonene blir hun ofte stående i spagat mellom ledere og ansatte i en bedrift. Den ene dagen kan hun kreve inn en etterbetaling, den andre kan hun varsle om ukultur. Det er begge samtaler den unge Solveig aldri ville tørre å ta.
Hun var ikke den som snakket høyt i klassen. Å bli elevrådsleder var utenkelig.
- Jeg sa aldri ifra om noen ting, jeg. Å tørre å si meninga mi, det er noe jeg har måttet lære meg. Og det har vært en hard skole.
- Flukt ut av elendighet
Når vi nå forteller Solveigs historie, må vi understreke at det er hennes opplevelse. En søster har bekreftet det 58-åringen forteller om oppveksten, og sønnene har fått lese gjennom og sagt at det er greit at mamma forteller sin historie. Mannen fra første ekteskap lever ikke lenger.
Solveig vokste opp i Sandefjord i et hjem med fire søsken. Som 16-åring ble hun gravid med kjæresten. Det var ikke et uhell, hun visste akkurat hva hun gjorde. Moren var fra en kristen familie, og med barn i magen måtte Solveig gifte seg og flytte fra barndomshjemmet.
- Det ble en flukt ut av elendi
