1 Innledning
Afrika sør for Sahara har verdens yngste befolkning. Og med en medianalder på 18,3 og 4,7 fødsler per kvinne vil befolkningen vokse, og holde seg ung, i lang tid. 9 En ung befolkning gir et stort potensial for økonomisk vekst, men da må forholdene legges til rette for jobbskaping. Alternativet kan bli økt fattigdom og sosial uro. På tusenårsmøtet i år 2000 forpliktet FNs generalforsamling seg til å «utvikle og implementere strategier som gir unge mennesker overalt en reell sjanse til å finne anstendig og produktivt arbeid». Femten år senere var statsledere fra hele verden igjen samlet, og vedtok da 17 mål for bærekraftig utvikling hvorav de fleste skulle oppnås innen 2030. Sysselsetting og entreprenørskap for unge hadde fått en prominent rolle på utviklingsagendaen, med målsetningen å «fremme en utviklingsrettet politikk som støtter produktiv virksomhet, opprettelse av anstendige arbeidsplasser, entreprenørskap, kreativitet og innovasjon, og stimulere til formalisering av og vekst i antallet svært små, små og mellomstore bedrifter, blant annet ved å sørge for tilgang til finansielle tjenester» (delmål under hovedmålsetning 8 «Anstendig arbeid og økonomisk vekst»). Tilsvarende har Den afrikanske union (AU) i sin nye Agenda 2063 satt seg som mål å investere i utdanning, teknologi, kapital og muligheter for å bekjempe arbeidsløshet og undersysselsetting blant unge ved å stimulere og styrke entreprenørskap.
I Tanzania, som er rammen for denne artikkelen, oppmuntres det til selvstendig næringsvirksomhet gjennom National Youth Development Policy fra 2007 (URT, 2007). Det er imidlertid svært lite økonomisk støtte å hente fra myndigheter eller familiene, noe som gjør de unges situasjon svært sårbar (Helgesson, 2006). Anslagsvis 800 000 unge slutter på skolen hvert år i Tanzania, og selv om landet har hatt en rask vekst de siste årene (rundt sju prosent per år), er det kun fem prosent av de unge som skal ut i arbeidslivet som får en formell ansettelse. 10
Selvstendig næringsvirksomhet i uformell økonomisk sektor er derfor den vanligste inntektskilden i Tanzania, både i den voksne befolkningen generelt og blant de unge. Det finnes anslagsvis elleve millioner bedrifter over hele landet - én for hver fjerde innbygger. Av disse er seks millioner landbruksbaserte. De gjenværende fem millionene er bedrifter utenfor landbrukssektoren, blant annet innen generell handelsvirksomhet, produksjon og servicesektoren. De fleste er det man kan kalle «motvillige entreprenører» som driver selvstendig næringsvirksomhet for å overleve og hvor svært få opplever vekst eller skaper arbeidsplasser utover egne familiemedlemmer (Verdensbanken, 2014).
I denne artikkelen presenterer vi våre erfaringer fra to tilnærminger for å fremme ungt entreprenørskap: et kunnskapsbasert underholdningsprogram, såkalt edutainment, vist på TV og en investeringsstøtte for å stimulere til gründervirksomhet. Vi rapporterer funn fra edutainment-studien (grundig dokumentert i Bjorvatn mfl. 2019), og presenterer nye funn fra gründer-studien (som er presentert fra et antropologisk perspektiv i Mgumia, 2017). Evalueringen av TV-showet er utformet som et randomisert, kontrollert eksperiment hvor en gruppe studenter ble oppmuntret til å se programmet mens andre ble oppmuntret til å se en såpeopera. Denne studien involverer 42 skoler og mer enn 2 000 studenter i Dar es Salaam, mens studien som ser på investeringsstøtte går mer detaljert til verks og følger 49 tenåringer i Dar es Salaam gjennom ett år.
2 Utdanning for entreprenørskap
Kunnskapsbasert underholdning brukes stadig oftere i utviklingsland for å utdanne befolkningen innen ulike områder av livet, deriblant helse, menneskerettigheter og personlig økonomi. 11 Men hvilken innvirkning har disse programmene på seerne? Lykkes de i å gi kunnskap og inspirasjon og skape atferdsendring, eller er de først og fremst ren underholdning? Disse spørsmålene er spesielt viktige i utviklingsland, hvor den lave kvaliteten på skolesystemet gjør det viktig med supplerende tiltak for å bygge relevant kompetanse (Banerjee & Duflo, 2011).
Vi tok for oss et TV-program for å fremme entreprenørskap kalt Ruka Juu (som på Swahili betyr «hopp opp»). Ruka Juu er et kunnskapsbasert underholdningsprogram produsert av den frivillige organisasjonen Femina HIP, som i 20 år har jobbet for å fremme en sunn livsstil likestilling mellom kjønnene. 12 Den første sesongen av Ruka Juu ble sendt på nasjonalt fjernsyn i Tanzania fra mars til mai 2011. 13 Programmet besto av elleve ukentlige episoder bygd opp rundt seks unge entreprenører, tre kvinner og tre menn. De konkurrerte om «sitt livs mulighet» til å vinne en pengepremie på fem millioner tanzanianske shilling (som da tilsvarte rundt 25 000 NOK). Deltakerne i programmet, som alle drev sitt eget lille næringsforetak, var rekruttert fra semi-urbane områder over hele Tanzania for å gi seerne gode rollemodeller.
Publikum fulgte de unge entreprenørene gjennom en rekke utfordringer hvor både rollemodellene selv og seerne reflekterte over planleggingen og driften av virksomhetene. Viktige tema var markedsundersøkelse, kundebehandling, markedsføring, bokføring, sparing og lån, forsikring, og helse. Programmet var spesielt opptatt av å myndiggjøre kvinner, og én episode var spesifikt viet kjønnsrelaterte problemstillinger.
Vi incentiverte elevene på halvparten av skolene til å følge med på Ruka Juu mens elevene på den andre halvparten av skolene ble incentivert til å følge med på en såpeopera som gikk på samme tid på en annen kanal. Målt opp mot kontrollgruppen, finner vi at Ruka Juu økte seernes interesse for entreprenørskap og næringsdrift, spesielt blant kvinner. Det var tydelig at rollemodeller påvirket de unge seerne og ambisjonene deres: De var ikke kjendiser, men kom selv, i likhet med de fleste unge mennesker i Tanzania, fra små kår - men hadde til tross for lite skolegang klart å bygge opp bedriften sin og skape seg et godt liv. Blant dem var Benita, som hadde avbrutt skolegangen da hun ble gravid, men nå hadde klart å etablere seg som skredder og alenemor, med flere unge kvinner ansatt i bedriften sin. Dette er viktig læring for strategier rundt anstendig jobbskaping og entreprenørskap: Det er mulig å bruke media til å inspirere millioner av mennesker. Denne type tilbud rettet mot unge mennesker og med et inspirerende budskap har vært mangelvare i Tanzania. Ruka Juu ble et sted hvor ungdommer kunne identifisere seg med rollemodeller som hadde store drømmer, men hadde startet i det små. De hadde kommet dit de var takket være hardt arbeid, utholdenhet og målrettet innsats.
Der var imidlertid også noen dimensjoner som ingen hadde tenkt på da Ruka Juu-programmet ble planlagt. Ett aspekt var tilgang til mediet. Da det var tid for sending, var det strømrasjoneringen i landet, slik at det iblant ikke var mulig å se programmet. En annen problemstilling var tilgang til selve fjernsynsapparatet når voksne i husholdningen ville se på et annet program. I senere versjoner av programmet tok Femina hensyn til noen av disse problemstillingene ved også å bruke radio og YouTube.
En utilsiktet effekt av den første sesongen av Ruka Juu var at programmet undergravde de unges innsats på skole: de fikk dårligere karakterer og færre tok videre utdanning etter videregående. En plausibel tolkning av dette funnet er at en stor del av studentene i stor grad anså formell skolegang for å være irrelevant, mens entreprenørskapsprogrammet ble oppfattet å presentere perspektiver som var nyttige for deres fremtidige livssituasjon.
3 Finansiering for entreprenørskap
Mangel på kapital er et viktig hinder for utvikling av små næringsforetak. For å utforske hvordan denne hindringen kunne avhjelpes, ga vi 49 ungdommer - 28 jenter og 21 gutter - i alderen 16 til 22 i Dar es Salaam et oppstartstilskudd på 200 000 tanzanianske shilling (rundt 1000 NOK). 14
Ungdommene møtte forskerne en gang i måneden fra desember 2012 til desember 2013. De førte sin egen økonomiske dagbok med regnskap over sin personlige økonomi, næringsinntekt, tid brukt på ulike daglige aktiviteter, og informasjon om ukeplaner, tanker, erfaringer og utfordringer. De fikk 10 000 tanzanianske shilling til dekning av reisekostnader som insentiv for å stille på de månedlige møtene, og en bonus på 5 000 tanzanianske shilling for å møte i tide og ha med seg alt av etterspurt dokumentasjon. I tillegg kunne de vinne en premie på én million tanzanianske shilling hvis de leverte inn minst sju av tolv dagbøker. Vi besøkte også deltakerne jevnlig for å observere dem i sine naturlige sosiale omgivelser. 15
Deltakerne brukte tilskuddet til å starte ulike typer næringsvirksomhet, som oftest salg av grønnsaker, klær og tekstiler, DVD-er, mat og drikke. Andre typer virksomhet var sykkeltransport, drift av et treningssenter, utleie av en båt til fiskere, produksjon av høns og kjøp og salg av kyr. Hele tilskuddet gikk imidlertid ikke til næringsdriften: Minst 20 prosent ble brukt på helsestell, personlig pleie og grunnleggende behov i familien.
Oppstartsbedriftene var i all hovedsak små, med bare én eller to ansatte, ofte familiemedlemmer. De fleste bedriftene ble drevet hjemmefra eller på gata. Mange av deltakerne måtte i løpet av året bytte til en annen virksomhet eller ta deltidsarbeid for å få endene til å møtes. Av de 49 som mottok oppstartstilskudd, var det bare 29 som faktisk klarte, eller valgte, å drive virksomheten til prosjektperioden var over. Blant årsakene til avvikling var graviditet, familieforpliktelser, utdanning, lønnsarbeid, tyveri og skatteproblemer. En av deltakerne ble for eksempel frastjålet hele lagerbeholdningen sin, og klarte ikke å komme i gang igjen etter dette. En annen fikk besøk av skattemyndighetene og fikk lagerbeholdningen konfiskert fordi bedriften ikke var registrert.
En stor utfordring for vekst i bedriften var forventningen om å dele med resten av familien. De unge bedriftslederne fortalte at de følte seg forpliktet til å gi deler av næringsinntekten sin til husholdningen for å dekke grunnleggende eller kritiske behov. Noen betalte skolepenger for søsken som gikk på barneskolen eller hjalp sine foreldre ved å betale tilbake deres gjeld eller dekke juridiske utgifter (Mgumia, 2017). De nyetablerte bedriftenes inntekter var faktisk ofte en kilde til spenninger i husholdningen. Noen ungdommer var opprørt over egne familiemedlemmer og beskyldte dem for å bruke av deres ressurser som de i stedet kunne ha investert i bedriften sin. En måte å unngå denne typen «beskatning» på var å oppbevare oppsparte midler hos venner og slektninger uten at andre medlemmer av husholdningen var klar over det.
Gjennomsnittlig rapporterte kun 60 prosent av deltakerne om positiv fortjeneste gjennom året som helhet. 16 Den gjennomsnittlige ukentlig fortjeneste var på rundt 6 000 tanzanianske shilling (30 NOK), mens tilsvarende tall for medianbedriften var på kun 1 400 tanzanianske shilling (7 NOK), som for medianbedriften betyr en årlig fortjeneste på i overkant av 360 kroner. Satt i perspektiv: Gitt et tilskudd tilsvarende 1000 NOK ville de fleste deltakerne bruke tre år på å betale tilbake beløpet hvis det var et rentefritt lån, og ikke et tilskudd.
Litteraturen om entreprenørskap i utviklingsland har ofte et kjønnsfokus, både fordi kvinner har færre muligheter enn menn til utdanning og arbeid i formell sektor og fordi mange studier viser at det er særlig utfordrende å løfte kvinnelig entreprenørskap. Det er derfor interessant å studere om det er kjønnsforskjeller også i vår studie. Figur 1 viser at de unge kvinnene hadde markant lavere fortjeneste enn de unge mennene - gjennomsnittlig fortjeneste per uke for kvinnene var på 2 500 tanzanianske shilling, mens den for mennene var nesten fire ganger høyre, 9 800 tanzanianske shilling.
Figur 1 Gjennomsnittlig (beregnet) fortjeneste, fordelt på kjønn.
Flere hjemlige forpliktelser for de unge kvinnene er sannsynligvis én forklaring på denne kjønnsforskjellen. Men litteraturen peker også på betydningen av ikke-kognitive ferdigheter, ikke minst vilje til å konkurrere, som viktig for økonomisk suksess, og samtidig at det på disse områdene kan være store forskjeller mellom kjønnene (Berge mfl. 2015, Niederle & Vesterlund, 2007). Vi målte konkurransevilje også i vårt utvalg, på samme måte som i Niederle og Vesterlund som valget mellom en fast betaling per antall rette på en oppgave (det vil si, uten konkurranse) eller muligheten for en høyere betaling betinget på hvor godt man gjør det i forhold til andre (altså, konkurranse). Som forventet finner vi at kvinnene er mindre konkurranseorientert enn mennene. Dette fremgår av figur 2, hvor vi ser at 33 prosent av mennene og bare 21 prosent av kvinnene valgte å konkurrere.
Figur 3 skiller ut sammenhengen mellom (beregnet) fortjeneste og konkurransevilje fordelt på kjønn. Vi ser at det er en positiv sammenheng mellom konkurransevilje og fortjeneste for både kvinner og menn, men at den er spesielt sterk for kvinner. Vilje til å konkurrere ser med andre ord ut til å være et spesielt viktig entreprenørtrekk for kvinnene i vårt utvalg, noe som tyder på at ikke bare sosiale hindringer, men også preferanser i form av svakere konkurransevilje begrenser jentenes evne til å omsette oppstartstilskuddet i gode resultater for bedriften.
Figur 2 Kjønn og konkurransevilje.
Figur 3 Fortjeneste og konkurransevilje, fordelt på kjønn.
4 Avsluttende kommentarer
Hva har vi lært om intervensjoner for ungt entreprenørskap? Vi har sett at det er mulig å inspirere unge gjennom kunnskapsbasert underholdning hvor entreprenører fra det virkelige liv er rollemodeller som de unge lett kan identifisere seg med. Det er imidlertid viktig å være klar over at når man inspirerer unge til å velge entreprenørskap som karrierevei, kan dette få dem til å velge vekk videre utdanning. Videre er det lettere å tenne en gnist av inspirasjon enn faktisk å faktisk stimulere til gründervirksomhet. Fjernsynsprogrammer om entreprenørskap bør nok suppleres med samtaler - med en lærer eller mentor for å kunne gi positive resultater i et utviklingsperspektiv.
En annen måte å stimulere til entreprenørskap på er ved å tilby unge oppstartstilskudd. Vi finner at ungdom som skal starte en bedrift støter på en rekke utfordringer, blant annet press fra familien om å dele av overskuddet. Spesielt for unge kvinner kan dette være krevende, og i vår undersøkelse har de kvinnelige bedriftseiere lavere fortjeneste enn mennene. Dette skyldes nok ikke bare ytre press: Kvinner i vårt utvalg er mindre konkurranseorienterte enn mennene, og vilje til å konkurrere har vist seg å være en viktig egenskap for å lykkes med næringsvirksomhet. Stimulering av næringsvirksomhet for kvinner krever trolig derfor et bredere sett av tiltak, som også inkluderer opplæring i hvordan man kan håndtere sosialt press og inspirasjon til å ta lønnsomme valg som involverer risiko og konkurranse.
9: Til sammenligning er medianalderen i Norge 39,2 år og fertilitetsraten 1,8. (UNDP, 2018).
10: Se Finscope undersøkelse i Tanzania, 2013 (http://www.fsdt.or.tz/) og Verdensbankens rapport «Tanzania: Productive jobs wanted», 2014, Verdensbanken. Også:http://www.worldbank.org/en/country/tanzania/publication/tanzania-econom... http://www.worldbank.org/en/country/tanzania/overview
11: Edutainment, her oversatt til «kunnskapsbasert underholdningsprogram», er et program for både underholdning og læring, for å «øke publikums kunnskap om et læringstema, skape gode holdninger og endre atferd» (Singhal, Cody, Rogers, & Sabido, 2004). For en oversikt over den senere utvikling innen underholdningsbasert undervisning, se Singhal (2013). For artikler som evaluerer medias innflytelse for økonomisk og samfunnsmessig endring, se Berg & Zia (2013), Jensen & Oster (2009), Chong & Duryea (2012), og Yanagizawa-Drott (2014).
12: I tillegg til Ruka Juu produserer Femina HIP også Fema Magazine, Fema Radio Show og Fema TV Show. For en videre drøfting av Ruka Juu, se Ekström & Helgesson Sekei, 2014, og Helgesson mfl. 2016.
13: Programmet hadde anslagsvis 3,1 millioner seere (Tanzania All Media Product Survey) og fikk i 2013 andrepremien i Pan-African Awards for Entrepreneurship in Education i konkurranse med over 350 organisasjoner fra 33 forskjellige land.
14: Ungdommene hadde alle vært med på prosjektet med kunnskapsbasert underholdning beskrevet over, og hadde uttrykt interesse for å starte bedrift.
15: Se Collins mfl. (2009) for en undersøkelse av økonomiske dagbøker som kaster lys over fattigdom og utvikling.
16: Det er vanskelig å få gode mål på fortjeneste i en slik kontekst (se de Mel, McKenzie, & Woodruff, 2009), og tallene må dermed tolkes med varsomhet.
Banerjee, Abihijit V. & Esther Duflo (2011). Poor Economics: A Radical Rethinking of the Way to Fight Global Poverty. Public Affairs, New York, NY.
Berg, Gunhild & Bilal Zia (2013). Harnessing Emotional Connections to Improve Financial Decisions: Evaluating The Impact of Financial Education in Mainstream Media. World Bank, Policy Research Working Paper 6407.
Berge, Lars Ivar Oppedal, Kjetil Bjorvatn, Armando J. G. Pires, og Bertil Tungodden (2015). Competitive in the lab, successful in the field? Journal of Economic Behavior and Organization 118: 303-317.
Bjorvatn, Kjetil, Alexander W. Cappelen, Linda Helgesson Sekei, Erik Ø. Sørensen, & Bertil Tungodden (2019). Teaching through television: Experimental evidence on entrepreneurship education in Tanzania (under utgivelse). Management Science.
Collins, Daryl, Jonathan Morduch, Stuart Rutherford, & Orlanda Ruthven (2009). Portfolios of the poor. Princeton University Press, Princeton, NJ.
de Mel, Suresh, David McKenzie, & Christopher Woodruff (2009). Measuring microenterprise profits: must we ask how the sausage is made? Journal of Development Economics, 88(1), 19-31.
Ekström, Ylva & Linda Sekei Helgesson (2014). Citizen engagement through sms: audience «talking back» to a reality television edutainment initiative in Tanzania. I Tina Askanius & Liv Stubbe Østergaard (red.), Reclaiming the Public Sphere: Power, Communication and Social Change. Palgrave Macmillan.
FSDT (2013). FinScope Tanzania 2013. FSDT, Dar es Salaam.
Helgesson, Linda (2006). Getting ready for life: Life strategies of town youth in Mozambique and Tanzania (doktorgradsavhandling). GERUM Kulturgeografi 2006:1, Umeå University, Umeå.
Sekei, Linda Helgesson, Lugoe Naomi Benny, & Thulstrup Karen Marie (2016). Take the pill, discuss the issues and act: Using RCT, PAR and FGDs to evaluate a media entrepreneurship programme in Tanzania. I Methodological Reflections on Researching Communication and Social Change. Palgrave McMillan.
Jensen, Robert & Emily Oster (2009). The power of TV: cable television and women's status in India. Quarterly Journal of Economics, 124(3), 1057-1094.
La Ferrara, Eliana, Chong, Alberto, & Suzanne Duryea (2012). Soap operas and fertility: evidence from Brazil. American Economic Journal: Applied Economics, 4(4), 1-31.
Mgumia, Jacqueline H. (2017). Programme-induced entrepreneurship and young people's aspirations. IDS Bulletin, 48(3), 155-169.
Niederle, Muriel & Lise Vesterlund (2007). Do women shy away from competition? Do men compete too much? Quarterly Journal of Economics, 122(3), 1067-1101.
Singhal, Arvind (2013). Introduction. Fairy tale to digital games: the rising tide of edutainment education. Critical Arts: South-North Cultural and Media Studies, 27(1), 1-8.
Singhal, Arvind, Michael J. Cody, Everett M. Rogers, & Miguel Sabido (red.) (2004). Entertainment-education and social change: History, research and practice.Lawrence Erlbaum Associates Mahwah, NJ.
UNDP (2018). Human development indices and indicators: 2018 statistical update. UNDP, New York, NY.
URT (2007). National youth development policy. Ministry of Labour, Employment and Youth Development, Dar es Salaam.
World Bank (2014 a). Tanzania: Productive jobs wanted. The World Bank Group, Washington, DC
World Bank (2014 b). Who wants a job? The magnetic power of cities. Tanzania economic update. The World Bank Group. Washington, DC
Yanagizawa-Drott, David (2014). Propaganda and conflict: rvidence from the Rwandan genocide. Quarterly Journal of Economics, 129(4), 1947-1994.
