Oppdrett av fremmede fiskearter som sprer seg til miljøet kan få svært alvorlige konsekvenser for de naturlige fiskebestandene og de menneskene som livnærer seg av disse.
Vi savnet miljømessige og samfunnsmessige konsekvensanalyser utført før Norge investerer og markedsfører oppdrett som kan være skadelig for miljøet.
Økonomien i de fleste oppdrettsanlegg i Afrika er så dårlig at fisken som produseres reelt sett har en kostnad som gjør at de fattigste, f.eks. personer som lever under FNs fattigdomsgrense på 1,9 US$ dvs ca 40 % av befolkningen sør for Sahara (konf. FN-Sambandet), ikke har råd til å kjøpe den.
Den beste fiskeribistanden Norge kan gi er kunnskap og kompetanse som sikrer gode naturlige fiskebestander og bærekraftig fiske.
Vi har tidligere sett uheldige konsekvenser av norsk fiskeribistand blant annet i Kerela og Lake Turkana. Namibia derimot er et eksempel på at Norge har lykkes med bistandsarbeidet. At fiskeribistanden i de to første eksemplene ikke lyktes, skyldtes hovedsakelig dårlige konsekvensvurderinger på forhånd, samt lite lokal kunnskap og lokal erfaring. Vår bekymringsmelding til ansvarlige myndigheter er derfor at bistandsprosjekter med oppdrett av fremmede arter kan ha alvorlige konsekvenser for miljøet, og for menneskene som lever av naturlige fiskeressurser. Vi baserer dette på dokumentert FoU, og vår egen erfaring med norske fiskeriprosjekter i Afrika. Derfor reagerer vi på at ledende representanter fra Norad, Jan Eriksen, og Norfund, Elin Ersdal, sier at de ønsker en saklig debatt, uten at de gjør forsøk på å gå inn i den faglige argumentasjonen. Vi er forundret ov
