Forfatter og samfunnsdebattant
Presset for å tilbakeføre kulturskatter fra samlinger i Vesten til opprinnelseslandet øker, særlig etter at politidrapet på George Floyd i 2020 satte skarpt søkelys på rasisme og i neste omgang avkolonisering.
Senest i juli ble det inngått en avtale mellom myndighetene i Nigeria og Tyskland som starter hjemsendelsen av en mengde Benin-bronser. Moralsk sett er dette ganske enkelt, for det handler ofte om tyvgods.
Denne praksisen med å kolonimakten eller andre tok med seg store mengder kulturskatter til hjemlandet forbindes først og fremst med attenhundretallet.
Går vi langt tilbake i historien, var det snarere vanlig å jevne tapernes kultur med jorden, selv om det sjelden ble gjort så grundig som da Kartago ble utradert.
Noen trofeer ble riktignok gjerne tatt med, men ikke i store mengder.
Ofte var det likegyldigheten som dominerte, som under osmanernes langvarige styre i Hellas. Minnesmerkene på Akropolis fikk forfalle, eller det som verre var.
Propylae, inngangspartiet til Akropolis bygd under Perikles, ble brukt som kruttkammer, og gikk i luften i 1656. Det gjorde ikke tyrkerne mer forsiktige.
Selveste Parthenon ble brukt til samme formål, og osmanernes store fort lå like ved. Da en venetiansk hær angrep i 1687, ble det staslige templet beskutt, og kruttet som var lagret inni eksploderte, med omfattende ødeleggelser som resultat.
Dette forsvarer ikke at Lord Elgin mellom 1801 og 1803 fikk saget løs brorparten av frisene på to