Bedre Skole
25.11.2016
Mange elever påstår at de ikke riktig «kan» fremmedspråket som de har lært seg i skolen. Analyser av samtaler mellom elever i videregående skole viser hvordan elevene støtter hverandre i å undervurdere egen kompetanse i fremmedspråk. Funnene forklares med at elevene i sine samtaler med medelever ønsker å unngå å bli tillagt en akademisk identitet.
Vellykket fremmedspråkundervisning forutsetter at både undervisere og elever har innsikt i hvordan elevene får mest mulig utbytte av undervisningen. Dette gjenspeiles i Kunnskapsløftets (KL) Prinsipper for opplæring (PO), som anfører at:
Læringsstrategier er framgangsmåter elevene bruker for å organisere sin egen læring. Dette er strategier for å planlegge, gjennomføre og vurdere eget arbeid for å nå nasjonalt fastsatte kompetansemål. Det innebærer også refleksjon over nyervervet kunnskap og anvendelse av den i nye situasjoner. Gode læringsstrategier fremmer elevenes motivasjon for læring og evne til å løse vanskelige oppgaver også i videre utdanning, arbeid eller fritid. (UD 2006a:3) I tillegg til avsnittet i PO, inneholder læreplanen for fremmedspråk nivå II kompetansemål om at elever skal kunne:
• utnytte erfaringer med språklæring for å videreutvikle sin flerspråklighet • beskrive og vurdere egen framgang med å lære det nye språket (UD 2006b) I lærebøkene vies det derfor mye oppmerksomhet til gjennomgang av vurderingskriterier, egenvurdering og bevisstgjøring om læringsstrategier. Arenaene hvor språkkunnskapene vil komme til sin rett og bli verdsatt, så som jobb, utenlandsstudier og kulturforståelse, blir også rutinemessig dratt frem både når elever skal rekrutteres til de forskjellige språkfagene og mens undervisningen pågår.
Læreplanen for fremmedspråk sin bruk av ordet «flerspråklighet» i sammenheng med læring av fremmedspråk i klasseromskontekst er for øvrig bemerkelsesverdig, da ordet ellers i KL hovedsakelig brukes i forbindelse med opplæringen av språklige minoriteter. Læreplanen for fremmedspråk tar i sin helhet kun i veldig liten grad høyde for at en økende andel elever har hjemmespråkpraksis som involverer andre eller flere språk enn norsk, og for at elever også erverver fremmedspråkkunnskap gjennom flytting, fritidsinteresser og sosiale aktiviteter. Senere års forskning (f.eks. Hajek og Slaughter 2015; May 2014) har kritisert det ettspråklige fokuset i den eksisterende tilnærmingen til fremmedspråkundervisning, hvor utgangspunktet er en ettspråklig elev hvis målsetting er å tilegne seg et nytt språk mest mulig på «morsmålsnivå». Det flerspråklige fokuset, som foreslås som alternativ, gjør det mulig å ta høyde for hvordan elever kan posisjonere seg selv og andre som mer eller mindre kompetente i språkets forskjellige del- og fagområder. De seks kompetansenivåene i the Common European Framework of Reference for language learning, teaching and assessment (CEFR) viser en slik nyansert forståelse, idet rammeverket har seks nivåinndelinger for delområdene leseforståelse, lytteforståelse, skriving og tale, og kaller høyeste nivå (C2) «mestring».
Norton (2013: forord) påpeker hvordan språkholdninger påvirker elevers motivasjon for å lære og bruke fremmedspråk. Hun viser også hvordan elever i og for seg kan være motiverte for å lære språk, men har liten vilje til å «investere» i skolens fremmedspråkundervisning fordi de ikke ser formålet med forklaringene og aktivitetene i denne. Hva elevene sier til hverandre om sin bruk av fremmedspråk som de lærer i skolen, vil påvirke deres motivasjon for å lære og anvende det. Disse samtalene er i liten grad kartlagt. Det er derfor behov for mer empirisk basert kunnskap o
Gå til medietLæringsstrategier er framgangsmåter elevene bruker for å organisere sin egen læring. Dette er strategier for å planlegge, gjennomføre og vurdere eget arbeid for å nå nasjonalt fastsatte kompetansemål. Det innebærer også refleksjon over nyervervet kunnskap og anvendelse av den i nye situasjoner. Gode læringsstrategier fremmer elevenes motivasjon for læring og evne til å løse vanskelige oppgaver også i videre utdanning, arbeid eller fritid. (UD 2006a:3) I tillegg til avsnittet i PO, inneholder læreplanen for fremmedspråk nivå II kompetansemål om at elever skal kunne:
• utnytte erfaringer med språklæring for å videreutvikle sin flerspråklighet • beskrive og vurdere egen framgang med å lære det nye språket (UD 2006b) I lærebøkene vies det derfor mye oppmerksomhet til gjennomgang av vurderingskriterier, egenvurdering og bevisstgjøring om læringsstrategier. Arenaene hvor språkkunnskapene vil komme til sin rett og bli verdsatt, så som jobb, utenlandsstudier og kulturforståelse, blir også rutinemessig dratt frem både når elever skal rekrutteres til de forskjellige språkfagene og mens undervisningen pågår.
Læreplanen for fremmedspråk sin bruk av ordet «flerspråklighet» i sammenheng med læring av fremmedspråk i klasseromskontekst er for øvrig bemerkelsesverdig, da ordet ellers i KL hovedsakelig brukes i forbindelse med opplæringen av språklige minoriteter. Læreplanen for fremmedspråk tar i sin helhet kun i veldig liten grad høyde for at en økende andel elever har hjemmespråkpraksis som involverer andre eller flere språk enn norsk, og for at elever også erverver fremmedspråkkunnskap gjennom flytting, fritidsinteresser og sosiale aktiviteter. Senere års forskning (f.eks. Hajek og Slaughter 2015; May 2014) har kritisert det ettspråklige fokuset i den eksisterende tilnærmingen til fremmedspråkundervisning, hvor utgangspunktet er en ettspråklig elev hvis målsetting er å tilegne seg et nytt språk mest mulig på «morsmålsnivå». Det flerspråklige fokuset, som foreslås som alternativ, gjør det mulig å ta høyde for hvordan elever kan posisjonere seg selv og andre som mer eller mindre kompetente i språkets forskjellige del- og fagområder. De seks kompetansenivåene i the Common European Framework of Reference for language learning, teaching and assessment (CEFR) viser en slik nyansert forståelse, idet rammeverket har seks nivåinndelinger for delområdene leseforståelse, lytteforståelse, skriving og tale, og kaller høyeste nivå (C2) «mestring».
Norton (2013: forord) påpeker hvordan språkholdninger påvirker elevers motivasjon for å lære og bruke fremmedspråk. Hun viser også hvordan elever i og for seg kan være motiverte for å lære språk, men har liten vilje til å «investere» i skolens fremmedspråkundervisning fordi de ikke ser formålet med forklaringene og aktivitetene i denne. Hva elevene sier til hverandre om sin bruk av fremmedspråk som de lærer i skolen, vil påvirke deres motivasjon for å lære og anvende det. Disse samtalene er i liten grad kartlagt. Det er derfor behov for mer empirisk basert kunnskap o
