Fysioterapeuten
10.06.2016
Skrevet av Leif Inge Tjelta, dr. philos. og dosent i treningslære. Institutt for grunnskolelærerutdanning, idrett og spesialpedagogikk, Universitetet i Stavanger.
BAKGRUNN: På alle løpsdistansene fra 1500 m til maraton er det aerobe energibidraget det vesentligste, og disse løpsdistansene karakteriseres i artikkelen som distanseløp. Utviklingstrekkene i internasjonal distanseløping har endret seg fra å ha fokus på intensiv intervalltrening og fartslek i 1930, 40- og 50-årene til mer langkjøringsfokus og bruk av mengdetreningsregimer fra 1960 og 70-årene. Det er enighet blant trenere og forskere om at det er interaksjonen mellom de tre variablene: treningsmengde (kilometer løpt per tidsenhet), treningshyppighet og treningsintensitet som påvirker fysiologiske faktorer som igjen påvirker prestasjonsnivået i distanseløping. Til tross for forsøk på å beskrive optimale treningsmodeller for distanseløpere, er det ideelle forholdet mellom de tre ovennevnte variabler et stadig tilbakevendende tema for diskusjon.
METODE: Søk i databasene Sport Discus, Web of Science, Google Scholar og andre kilder, hvor begrepene «distance running» og/eller «elite level» ble søkt sammen med «training volume», «training frequency» eller «training intensity», ble det funnet åtte artikler som systematisk har reg
Gå til medietMETODE: Søk i databasene Sport Discus, Web of Science, Google Scholar og andre kilder, hvor begrepene «distance running» og/eller «elite level» ble søkt sammen med «training volume», «training frequency» eller «training intensity», ble det funnet åtte artikler som systematisk har reg
