De store utfordringene verden står overfor er så tett sammenvevet at det gir liten mening å skape et skillet mellom fattige og andre lands utviklings- og øvrige problemer. FNs nye bærekraftsmål viser tydelig at utfordringene må sees i og løses i sammenheng. Da er det dumt å mure seg inne i en liten bistandsverden.
Det er mange viktige grunner til at vi ikke bør gjøre dette. Jeg skal nevne fem:
1. Utviklingsministre fra rike land har ikke maktet å få i gang økonomisk vekst i fattige land. En litteraturgjennomgang fra Christian Michelsen Institutt i 2016 viser at det ikke er vitenskapelig dekning for å påstå at bistand gir økonomisk vekst. Erfaringer tilsier det samme.
Tanzania som fra 1984 til 2015 fikk $63 milliarder i bistand og som har vært med på de fleste giverkrumspring for å skape vekst og utvikling, har knapt femdoblet sitt bruttonasjonalprodukt per innbygger mellom 1970 og 2015 (fra $179 til $842). Sør-Korea som startet på nesten samme nivå i 1970 mottok ikke netto bistand etter 1982, men hadde i 2015 et BNP per innbygger på $25.022. Det er 87 ganger det det var i 1970 og på nivå med Spania. Det ene landet er blitt en moder
